mytting

 Svøm med dem som drukner
Lars Mytting
Roman
Gyldendal, 2014


For meg var mor en lukt. Mor var en varme. Hun var en legg jeg klamret meg til. Et pust av noe blått; en kjole jeg syntes å huske at hun brukte. Jeg sa til meg selv at hun skjøt meg ut i livet med en buestreng, og da jeg formet minnene om henne, visste jeg ikke om de ble riktige eller sanne, jeg bare skapte henne slik jeg trodde en sønn skulle minnes sin mor.

Slik starter Lars Myttings roman. Sårt, fint, tett på. Jeg etterlyser gjerne det å komme tett nok på de jeg blir kjent med når jeg leser, karakterer eller personer eller hva det egentlig er korrekt å kalle dem. Hovedpersonen i Svøm med dem som drukner, Edvard Hirifjell, lar meg komme såpass nært innpå ham at det blir irriterende.

For mye marsipankake

La meg forklare. Romanen handler om mye, men først og fremst er det vel en familiesaga. Med sine 467 sider rommer den jo faktisk et helt liv, flere menneskers liv. Å henge med på dette er ikke vanskelig, Mytting bygger historia opp både logisk og lettfattelig. Problemet, slik jeg ser det, er at Mytting har låst seg fast i denne ene fortellerstemmen, Edavrd, og smeller all slags livsfilosofi, refleksjoner og poetiske utgreiinger inn i en og samme mann. Edvard har nemlig den evnen at han ser bilder, metaforer, similer i alt. ALT. Som leser legger man merke til det nokså raskt, og tenker at «jøss, her har vi jo virkelig med en lyriker å gjøre, hehe». Men så blir det rett og slett for mye, troverdigheten forsvinner ut vinduet, som han vel ville uttrykt det selv. Som når Edvard betrakter Hanne, eks-kjæresten fra mange år tilbake, som ved et knips plutselig strener inn på gården og er kjæresten hans igjen; «stødigheten hennes, den som før virket staut og kjerringaktig, trådte nå til side for noe friere, som om en utsikt viste seg fordi trærne som stengte var felt.» Han ser dem sammen i et speil og uttrykker «Jeg så oss i speilet. Så hvordan hun slukte dette øyeblikket som en marsipankake. Så hvordan mine egne øyne spiste opp synet av meg selv.» Og når han så ser henne kjøre av gårde litt senere, «Jeg hadde vært kjæreste med larven og nå fløy sommerfuglen.» Hjelp! Jeg kveles litt, det er så alt for mye at det etter hvert blir komisk, og jeg får lyst til å gjemme meg bak ei pute. Og har man først lagt merke til dette, er det umulig ikke å se hvordan hele resten av romanen lider under denne påtvungne billedligheten.

Best på hverdag & prest

Selve historia er gjennomarbeidet og spennende, og sett bort fra nevnte kritikk så skriver jo Mytting unektelig svært godt. Kort fortalt så er handler det om Edvards reise (bokstavelig talt altså, han må innom både Shetland og Frankrike) for å nøste opp sporene av sin egen familiehistorie. Begge Edvards foreldre er døde, og han har vokst opp på familiegården sammen med bestefaren. Bestefarens bror, Einar, er en mystisk skikkelse som vi raskt forstår at har spilt en avgjørende rolle, uten at vi vet hvilken. Einar var snekker av rang, men flyttet til Shetland, en øy blottet for trær. Dette er en spennende motsetning som gjør meg som leser nysgjerrig og, sett bort fra det bedøvende elementet som pompøsiteten i språket utgjør, er dette en fortelling jeg vil følge videre; jeg vil vite hva som egentlig har skjedd og hvordan det ender.

Mytting briljerer når han skriver om livet på gården, om naturen, bygda, flammebjørka og oppveksten med bestefaren. Det er til tider en Petterson-aktig kvalitet, og som leser vil jeg bare bli værende i noen av scenene han setter. Den pensjonerte presten i bygda spiller også en viktig rolle når hele denne familiehistoria og dette mysteriet skal kartlegges og oppklares, og samtalene Edvard har med ham er fremragende, morsomme og troverdige. I tillegg til å formidle en fin relasjon, fikk disse meg flere ganger til å le høyt.

Såpass visste jeg, alt som ung prest, at et kors både kan trøste og skremme. Så de bremsa ned og satte soldater til å styre trafikken forbi kirka. Men selv hadde jeg fått hastverk. Jeg tenkte at ved et krigsutbrudd søker vel til og med mine sognebarn seg til Gud. Om folk fikk se at altertavla de ble døpt under var knust, ville de miste alt håp. Jeg bar krusifikset inn i kirka og låste. Syklet opp hit til Hirifjell i prestekjolen for å få tak i Einar. Han og Sverre satt her på kjøkkenet. Alt da så jeg at det var ufred mellom brødrene. De diskuterte høylytt. Sverre var sikker på at tyskerne hadde kommet for å verge oss mot engelsk invasjon. Einar sa han at han kom til å følge det kongen og regjeringa sto for. Jeg sto i dørgløtten med en Jesus som behøvde trelim.

Edvard Sherlock Holmes

Det neste problemet jeg møter på i denne romanen, er følelsen av at Mytting ikke helt har bestemt seg hva slags bok det er han skriver. Jeg mener ikke at en roman må holde seg innen én bestemt sjanger, for all del, men det ser for meg ut som Mytting har blitt så revet med av sin egen historie underveis at han på spenningstoppene bikker over til å bli en slags Sherlock Holmes. Et nøkkelknippe Edvard tilfeldigvis finner hjemme på gården viser seg helt utrolig nok å passe i den lille hengelåsen som henger på naustet han slumper til å komme over langt ute i den forblåste huttiheita på Shetland. Som med den sømløse returen av Hanne, er det også en del andre hendelser som virker for lettvinte, hint om historia som gir forklaringer og løsninger for fort, som at nevnte prest plutselig husker stykker av en samtale han overhørte for mange herrens (pun intended) år siden, noen få setninger på fransk, som han nå et halvt liv senere ikke bare husker, men som han også bemerkelsesverdig nok, med sin begrensede barnskolefransk, klarer å tyde og videreformidle. Det blir litt for fantastisk.

Drukner i tunge symboler

Når man kombinerer disse to elementene, for eksempel i et møte på Shetland mellom Edvard og en kvinne som kjenner til alt han lurer på om egen familiehistorie, hvor hun dukker opp i en båt midt i svarteste natta, ute på øya hvor han har gått i land uten verken mat eller klær (men utrolig nok med nøkkelen til det eneste huset som står der) blir det rent for mye. «Da jeg reiste meg, kvapp hun til. Men hun hilste ikke, ble bare stående og betrakte meg. Som om hun sto foran et nymalt hus og på veien fram hadde spurt seg hvordan resultatet ble.» Sleng på en hel skare av symboltunge gjenstander som brukes som oppklaringsteknikk, og grensa for hva som fungerer er passert for lengst. Og det er så synd, for Mytting kan jo skrive, han har bare falt for fristelsen med å smøre på en del lag smør for mange på det berømte flesket.

 

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)