Dette med bokomslag er visst i vinden for tiden. Dagbladets anmelder Cathrine Krøger blir irritert over misvisende bruk av hennes anmeldelse til bruk av blurb, Mette Karlsvik intvervjuer Egil Haraldsen, som har designet omslag for store deler av Oktober-katalogen, og Hanne skrev i forrige uke om det å dømme en bok ut i fra dens bokomslag. Hvordan det at et bokomslag er fint, morsomt eller vakkert, kan påvirke om boken blir med hjem eller ei. Estetisk vakre bokomslag appellerer også til leseren i meg, men innlegget fikk meg til å tenke over de mindre heldige. De bøkene som ikke kan lene seg på et estetisk vakkert utseende og som kanskje har mye å gi til deg som leser, bare du klarer å se forbi det ytre. Et dykk i bokmerker-arkivet viser jo også skjebnen til Filmklubben, ungdomsromanen med et grusomt bokomslag på stort sett alle språk.

Videre tenkte jeg på en av mine helter; Danny Wallace. Han som har så stygge bokomslag at jeg synes det er ubehagelig å lese bøkene hans i offentlighet, men som også skriver så morsomt at jeg i den allerede nevnte offentlighet fniser, gliser og generelt sett oppfører meg på måter som nok ikke er sosialt akseptert når en sitter alene med nesen nedi en bok.

Danny Wallaces bokomslag ser ut som virkelig dårlige selvhjelpsbøker, men når du først har kommet i gang, så er det også et eller annet sjarmerende med denne, ifølge min egen smak, estetiske hjelpesløsheten. At det ikke betyr så mye for ham med fikse, coole omslag, fordi han stoler på at du som leser vil klare å finne frem til ham uten denne innpakningen. Når sant skal sies fremstår han heller ikke som en fiks, cool fyr, men mer som han der joviale, morsomme fyren som det alltid er så hyggelig å møte. Litt slik blir det også å lese hans bøker.

Det beste med Danny Wallace, er at han er en person som når han først har fått en idé, tar den helt ut.  Det er så deilig å lese om en fyr som tenker: Hei, jeg har sagt nei til for mange ting i det siste – nå skal jeg si ja til alt! (Yes man) En fyr som tenker: Hei, hva skjedde egentlig med mine bestevenner fra barneskolen – la meg spore dem alle sammen opp og dra verden rundt for å finne dem! (Friends Like These) Og ikke minst i Join Me, boken jeg sist har lest: Hei, jeg setter inn en annonse i avisen hvor det står: join me, og starter med det tilfeldigvis en kult.

Linn, som tidligere har skrevet mer utfyllende om hans bøker her, sier at han er en av dem som man skulle ønske at man kjente, kunne ta en øl med, og jeg sier meg enig i det. Hadde jeg og Linn levd i Danny Wallaces verden, hadde vi nok allerede bestilt de første billettene vi fant til London, ringt Danny da vi var på flybussen og sagt: Hei, vi har kommet hele veien fra Norge for å møte deg, skal vi møtes på puben om tjue minutter?

Og selv om det nok ikke skjer med det første, selv om jeg ikke lever mitt liv som Danny Wallace, og nok aldri kommer til å gjøre det, så tror jeg at han kan lære folk om av og til å ta de der sjansene. De sjansene som kanskje virker litt vel ville, som kanskje er litt vel ville, men som kan gjøre ting med deg som du ikke visste kunne skje, som kan føre deg inn på veier du aldri ellers ville ha gått.

Jeg vet i alle fall at jeg kommer til å være fan, uansett hvor stygge de neste bokomslagene hans måtte være.

Latest posts by Eira Søyseth (see all)