Å skrive en bok er en horribel og utmattende kamp. Som en lang omgang med vond sykdom.
George Orwell

Hva slags vaner opparbeider man seg når man skriver? I forrige helgs bokblogg hos the Guardian spurte de om et ‘eget rom’ alene kan frembringe stor litteratur. De fortalte også at Virginia Woolf, Philip Roth, Ernest Hemingway og Charles Dickens skrev i oppreist stilling, mens John Fante sultet da han skrev Vent til våren, Bandini!

Jack Kerouac skal, ifølge ryktene, ha skrevet On the Road på tre uker. Tomas Espedal skriver sine bøker på en Brother AX10 skrivemaskin med utsikt over havet. Jeg ville ha mer, og spurte tre norske debutanter to spørsmål om deres skrivevaner:

A) Har du noen spesielle vaner når du skriver?

B) Er det viktig for deg å ha ditt eget sted når du skriver?

Thomas J.R. Marthinsen

Debuterte med boka Du i 2010 på Gyldendal.

A) Av en eller annen grunn har det blitt sånn at jeg er nødt til å skrive ganske tidlig på dagen. Eller nei, jeg er iallfall nødt til å skrive ganske kort tid etter å ha våknet. Jeg aner ikke hvorfor, men det kan kanskje ha noe å gjøre med at jeg da er mest mulig i kontakt med meg selv. Da har jeg liksom akkurat tilbrakt mange timer med min egen underbevissthet, ikke sant, og den har forhåpentligvis bedrevet en smule sorteringsarbeid i løpet av natta. Så kan jeg sette meg ned med en kopp kaffe og dytte snusen oppunder leppa og skrive, og la alt annet vente til etterpå.

B) Jeg er så heldig at jeg har fått ordnet meg sånn i Danmark, at jeg disponerer et helt loft for meg selv. Det er riktig nok et kaldloft som, når man går opp, har direkte utsikt til taksteinene i taket. Og den ubarmhjertige nordvestvinden står tvers gjennom taksteinen. Men midt på loftet er det oppført et isolert rom. Ja, jeg har selv surret desimetertjukk glava fast med ståltråd for at varmen ikke skal gå rett gjennom plankene. Jeg kunne sikkert ha skrevet andre steder også. Men det er rart med det, å vite at dette rommet står der, fullt av bøker og med utsikt mot det danske flatlandet utenfor, er noe helt spesielt. Det er litt som å eie en bil. Om man vil, kan man male den rosa innvendig. Eller grønn. Ikke dermed sagt at man har lyst til det. Men man kan.

Anette Sjursen

Debuterte med boka Pax (som også blir film) i 2010 på Kagge.

A & B) Jeg ligger gjerne i badekaret og skriver, jeg. Det er varmt godt og deilig, men dyrt. Jeg tenker ikke på de økologiske oljene som gjør deg klar i hodet og varm i hjertet og som lukter inspirerende, men på når mac´en din faller i vannet sammen med mobiltelefonen. Da står man der – våt, kald og naken, med en ødelagt mac og mobiltelefon, som man selvsagt ikke har råd til å reparere for det elendige forskuddet, for ikke å snakke om hvor lang ventetid det er før den jæ… romanen egentlig kommer ut og blir en bestselger, og tilslutt har man sånn sett skaffet seg en lang pause, uansett om noen låner deg penger til å reparerer mac’en for de har jo uker med ventetid. Man har også mulighet til terrorisere konsulenten sin ved å gå over til håndskrevne manus, kommer det klager er det jo bare å vise til at det var den gangen de drev med sånt at det virkelig ble skrevet gode romaner.

Eivind Hofstad Evjemo

Debuterte med boka Vekk meg hvis jeg sovner på Cappelen Damm i 2009, som han vant Tarjei Vesaas debutantpris for.

A) Går det bra, funker det med kald kaffe og et hvitt papir ved siden av maskinen. På tomgang liker jeg å lese dikt med blindøyer, stjele ord, omøblerte i andres verk, gjerne av døde og bunn ensomme diktere. Drikker også da ekstra mye kaffe på tom mage og puffer sigaretter ut av vinduet og bruker mye tid på å gå hvileløst rundt i rommet og føle meg ubrukelig. Lytter så til mitt kollektiv fylt med søte piker som langsomt våkner fra sin i knirkende kollektivsenger, og nok en gang tennes det et håp. Har også en benk i parken jeg vender til for å lese og for å for å fylle ut en slags klisje. Det er viktig å vite at man vet at man stort sett er dårlig til å skrive og noe annet skal man heller ikke tro.

B) Vekk meg hvis jeg sovner ble skrevet over en treårsperiode hvor jeg flyttet mye på meg. Jeg hadde en liten pult på Masthugget i Göteborg, satt en del i Oslo, på spisebordet hjemme i Levanger, på hytta med utsikt rett ut i havgapet og noe på Litteraturhuset, men der mest for å betale regninger. For meg er det nok sånn at jeg har etablert en sterk stedsidentitet i meg og de ulike stedene jeg har arbeidet på har derfor gitt meg nye blikk på hva dette stedet betyr. Kort sagt – stedet er noe jeg skriver fram. Jeg har derimot merket nå etter ha skrevet min pubertalverk at jeg gjerne skulle hatt et fint kontor, levd en mer Erlend Loesk tilværelse fra åtte til fire. Nei. Jeg tar det tilbake. Jeg vet ikke. Men noe med natur, ei kald taggete gran, litt sjø.

Latest posts by Eivind Haugen (see all)