Minner nytes best alene i storm
Hilde Susan Jægtnes
Bokvennen forlag 2014

Vi i bokmerkerredaksjonen ble tipset om denne forfatteren etter at Klassekampen hadde en artikkel om glemte og ignorerte bøker før jul. Bøkene ble beskrevet som «kjempefine, merkelige forundringspakker», som gjorde meg nysgjerrig og dermed begynte jeg lesingen.

Jeg kjenner etter endt lesing at jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva jeg synes. Derfor har det vært vanskelig for meg å fullføre dette innlegget. På den ene siden syns jeg ikke boka fortjener å være glemt, men samtidig syns jeg enkelte av tekstene ble for like og slo hverandre ihjel slik brudekjoler gjør når de henger tett i tett på et stativ. Minner nytes best alene i storm er en lynprosasamling, hvor tekstene er korte minnefragmenter fra ulike personer. Disse øyeblikksbilderne knyttes sammen av at fortellerstemmene, eller hovedpersonene, søker vekk fra ensomheten.

MInner

Jægtnes bruker uventede bilder, som for min del blir som å smake noe nytt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal forvente, forsøker å forestille meg det basert på lukt, utseende, men likevel blir det uventet. Jeg må ta det bit for bit, for å avgjøre om det faller i smak.  På samme måte er denne tekstsamlingen best om man leser over tid, med pauser for å fordøye. Da slår heller ikke tekstene hverandre ihjel.

Jeg har begynt å ha sexdrømmer om excel-regneark. Det er noe med det elektroniske rutenettet i Arial-font størrelse 8 som tenner meg.

Utdraget er fra teksten Sex i excel, og ga meg et litt artig bilde av regnskapsførere. Mange av tekstene har sex som et element, affæren som avsluttes, jenta som bruker sex for å bli likt. De er frie, men likevel selvdestruktive i sin søken etter felleskap. Dette grepet fungerer godt, men blir brukt litt for mye for min smak. Jeg blir mindre interessert etterhvert som jeg leser. Likevel er dette grepet også i noen av mine favorittekster fra samlingen, som Den magiske duegutten

Den magiske duegutten strakte ut hendene, og vips! landet en due i hendene hans. Guttehjertet og duehjertet slo mot hverandre som kirkeklokker, et av hjertene slo fortere enn det andre. Hvilket spørsmål kunne duen ha stilt? «Er du en ekte gutt?» – «Kan jeg beholde deg?» – «Kommer jeg til å treffe deg en dag uten å kjenne deg igjen,» eller «Kommer du til å slutte å tro på duer?» Slike spørsmål stilles aldri av duer med hjerter som slår mot guttehjerter gjennom fjær og kirkevegg.

Mange av tekstene omhandler forhold, ofte forhold som ikke er så gode for personen vi følger. Forhold som mer er samleier enn forhold, og mest destruktive. Den såreste av disse tekstene syns jeg er Klokken din lyser prestekrager hvor jeg-et ser seg selv utenfra på en måte som kanskje mest beskriver hvordan hun føler seg innvendig. Hvor liten hun føler seg. Teksten blir skjør, særlig fordi 10-åringen som ser henne, mest av alt trenger å bli sett selv.

Alt i alt tenker jeg at Jægtnes ikke er en forfatter som fortjener å bli glemt, men jeg ønsker meg litt mindre sex og litt mer av det skjøre. For det er i den subtile måten hun får frem sårbarheten på at hun virkelig skinner.

Jeg er en gammel mann og sitter på en benk ved siden av noen som kaller seg V. Hver dag inntar hun den samme benken for å lese eller skrive. Hun beskriver meg, og jeg beskriver henne. Setningene hennes treffer meg med ujevn styrke, av og til lyser bokstavene, av og til flakser de unna som duer på Markusplassen. Hun har kommet til side 80. jeg har påtvunget meg dette vennskapet, i hvertfall virker ikke hun interessert i meg, bare tærne mine har oppnådd genuin forbindelse,…

Mari Baardseth

Utdannet og arbeider som lege. Har vært aktiv leser siden leseligaen hvor man fikk stjerne på bibliotekkortet om man var medlem. Ganske alt-lesende. Skrev på blyantstreker før jeg ble bokmerke i 2014.

Latest posts by Mari Baardseth (see all)