Jeg skriver kanskje «lesning» øverst når jeg skriver HOBBYER i skoledagbøker, men rett under kommer musikaler. Så hvorfor ikke kombinere? Den litterære verden er proppet med bokelskere, og stadig vekk er hovedpersonen musikk- eller filmelsker. Derimot føler jeg ikke at det skjer så ofte den andre veien, og vil forske litt på hvordan lesning og bokelskere blir fremstilt i andre medier, og min første innskytelse var musikaler. Det må da være noen lesehester som bryter ut i sang nå og da?
(Hør gjerne på min spilleliste med musikalsanger for å komme i godt humør til denne analysen)
Brigitta leser i Sound of Music-filmatiseringen (1965)
Den flinke fortiden
Det første som slo meg, var at bokens rolle i musikalen ofte er å representere den kjedelige fortiden som flinkisen (ofte den snille jenta) kommer fra. I løpet av handlingen skal denne boken forsvinne og flinkisen bli en helt eller heltinne. Sandy i Grease er et kroneksempel på denne rollen. Hun interesserer seg ikke for sminke, gutter eller raske biler, men blir blant annet sett med en bok i hånden. Men det er ikke på den måten hun får Danny, for å si det sånn. Handlingen foregår på en high school hvor lesningen ikke er satt høyt i kurs. Skolens kule gjeng leser lite, og lærerne (formidlerne av kunnskap og kultur) fremstilles generelt som kjedelige mennesker. Det er filmen på drive-in-kinoen som formidler kulturinntrykk til ungdommen i Grease. Heller ikke i Hair holder kultur og kunnskap. Skoleflinke Claude må legge fra seg boklærdommen og kastet ut i «det virkelige livet» hvor den muntlige kulturen er viktigere enn den skriftlige.
En god grunn til at lesning ikke tematiseres i musikaler, og da i alle fall aldri som en finale, er at musikaler ofte avhenger av store musikk/dansenumre og en handling som lett lar seg spille ut i store fakter. Lesning er kinkig sånn sett, selv om jeg gjerne skulle ha sett en skikkelig broadway-presentasjon av gleden ved lesning! En annen ting er at mange av musikaler er lagt til miljøer hvor det ville vært ganske unaturlig å trekke frem en bok. Kattene i Cats og hele ensemblet i Løvenes konge har nok aldri lest en bok, selv om de har «vismenn» i gruppen som formidler kunnskap og kultur. Og så kunne jo gjerne Maria Magdalena dratt opp en bok i Jesus Christ Superstar…
Jentene leser
I musikalene virker bøker og lesning først og fremst til å være en feminin handling. Som sagt er det ofte tillagt «den snille jenta», jeg nevnte Sandy, og Maria i Sound of Music setter pris på bøker på samme måte som hun nyter musikk og kunst. Hun blir gjerne oppslukt i det hun holder på med, og det samme gjelder Cosette i Les Miserables. Cosette lever i en liten boble med det hun tror hun er sin bestefar, og frem til hun treffer sin store kjærlighet Marius er det mange lange dager med lesning. Og da er det romaner det går i.
Fra Disney-filmen Beauty and the Beast (1991)
Den største nytelsesleseren jeg kan tenke meg, er egentlig fra en pseudomusikal. Belle i Skjønnheten og udyret er helt oppslukt i bøkene sine og besøker bokhandleren hver uke. Hun avslår den kjekke mannen (eller forresten, jeg tar gjerne en diskusjon på om Garcon egentlig er kjekk). Hun velger Udyret/Prinsen når det viser seg at han også kan nyte kunst. Men lesehesten Belle blir ikke forstått av samfunnet rundt seg:
Baker: Where you off to?
Belle: The book shop… I just finished the most wonderful story about a beanstalk and an ogor and an…
Baker: That’s nice. Marie! The bagettes! Hurry up!
Kvinner: Look there she goes, that girl is strange no question. Dazed and distracted, can’t you tell? Never part of any crowd.
En lesende elite
I den klassiske musikalfilmen Annie Get Your Gun er hovedpersonen Annie analfabet. En av filmhistoriens barskeste damer hentes rett ut fra prærien og puttes inn i et western-show, hvor hun treffer en såpeglatt fyr hun forelsker seg fullstendig i. Det at han kan lese, kjenner kulturen og på alle måter er mer kultivert enn hun er, gjør at hun føler seg underlegen. Hun legger stor energi i å lære seg selv og småsøsknene å lese, og tenker seg at dette representerer en verden hun ikke får ta del i. I denne filmen er faktisk lesningen en del av finalen, og ikke bare noe man skal legge fra seg underveis.
Til nå har jeg bare funnet kvinnelige lesere i musikalene jeg har gjennomgått. De tydeligste mannlige leserne jeg fant, var ABC-gjengen i Les Miserables. Dette er gjengen bak revolusjonen; alle sammen engasjerte universitetsstudenter og godt beleste. For dem er ikke bøkene en kilde til estetikk, men derimot til for å forme ideer og være viktige i det politiske. Som lesende utgjør de en liten elite som bindes sammen av at de har lest det samme. I motsetning til kvinnene som blir oppslukt av det vakre, driver disse mennene med nyttelesning. Heldigvis har vi Rod i Avenue Q som leser bøker for å kose seg (se nedenfor), hvis ikke måtte jeg ha trukket en kjip konklusjon om kjønnsforskjellen i lesning i musikaler…
Handlingen i de to sistnevnte musikalene – Annie Get Your Gun og Les Miserables – er lagt på 1800-tallet, og vi ser at lesningen i disse to musikalene er en større del av «målet» enn det man skal legge seg av enn i de andre musikalene. Uten å være en historieforsker tror jeg vi kan konkludere med at lesningen på 1800-tallet representerte noe helt annet enn den har gjort etter 1950. Fra å være en elitistisk klubb som det var lett å se fordelen av å være et medlem av, ble boklesning tørr lærdom som ungdommen kunne gjøre opprør mot.
Mitt siste funn er at det er lite intertekstualitet i musikalene. Intertekstualitet vil si det å henvise til, sitere fra eller ironisere over navngitte eller lett gjenkjennelige verker. Mange musikaler følger selvfølgelig klassiske historiemønster som man kan påpeke kommer fra greske myter eller Bibelen. Men den eneste boken jeg kan komme på som nevnes ved navn, er i Avenue Q, en musikal som forøvrig gjør det skarpt på referanser. Avenue Q er en slags bizarro-Sesame Street hvor dukkene sliter med kjærlighetsliv, pengetrøbbel, jobbmangel, rasisme og «å finne seg sjæl». Her synger Rod (som ikke helt har innsett at han er ganske så homofil):
Aah, an afternoon alone with my favorite book, Broadway Musicals of the 1940s. No roommate to bother me. How could it get any better than this?
Det skal ikke være lett å være en lesehest i musikaler…
Trackback/Tilbaketråkk