Jeg kommer sent til bordet, og som sene gjester gjør, breier jeg meg og tar oppmerksomhet fra de som var der fra begynnelsen av. Ja, veit: Sånne som meg er irriterende. Jeg har derimot en god grunn til denne forsinkelsen/forsentkommingen; jeg har brukt de siste tretti dagene på å reise det afrikanske kontinentet på tvers.Fra Swakopmund i Namibia til Stonetown på Zanzibar, har jeg vært innom de bokhandlene som har krysset mine spor på veien. Det har ikke vært mange, og de aller fleste har vært på flyplasser i Jo’burg, Dar es Salaam, Zanzibar og Nairobi. På flyplassene har jeg sett etter afrikanske forfattere. Det som har slått meg at det har ikke vært mange av dem. I hyllene for Africana har jeg funnet de samme som vi finner på Norli og Tanum, forfattere som holder hus i Canada, USA eller Storbritania, gjerne med nigeriansk avstamning. Adichie, Achebe, Thiong’o, Akpan, og stort sett ikke mer. Derimot var det utallige bøker av Corinne Hoffman (Den hvite Masai), Wilbur Smith, J. M. Coetzee, Barbara Kingsolver (The Poisonwood Bible) og lignende – vestlige forfattere som har slått seg opp på Afrika, eller afrikanske forfattere av vestlig avstamning. De skriver i et språk og forteller en historie som passer våre vestlige briller, eller som forteller om den hvite manns vilkår på et kjent men samtidig truende kontinent.

Det er lett å rynke på brynene, riste på hodet og snakke om en etnosentrisk forståelse av litteraturen – at vi leser oss selv best. Det kan være forstemmende. En av de aller beste bøkene jeg noen gang har lest er skrevet av V. S. Vassansji, kenyansk-indisk forfatter med oppvekst i Nakuru og Nairobi i Kenya, med studieår i Canada, og som har bodd mange år av sitt liv i Tanzania. Etter mitt syn en av de mest undervurderte og beste forfatterne de siste 40 årene, og en forfatter som bør nevnes i diskusjonene om Nobels litteraturpris – den gode manns V. S. Naipaul. De hadde hørt om ham på bokhandlene i Dar es Salaam og Zanzibar. Problemet var at han ikke hadde lesere.

Det bringer oss inn på det som er selve kjernen i denne kommentaren. Som en som har fulgt med på og hatt interesse av afrikansk litteratur i mange år, er det to forhold som gjør at bokhyller i Afrika er magre når det gjelder afrikanske forfattere.

I følge Chenjerai Hove, fribyforfatter kjent for Knokler, fins det nok av afrikanske forfattere. Problemet er at de ikke har lesere. Mens Europa og til dels Asia i kraft av sin folkemengde er til dels lesende kulturer, er afrikanske kulturer fortellende. Fortellingene går fra munn til munn, ikke ark til ark. For å kunne være en forfatter må du kunne ha en viss inntekt av det, et visst nedslagsfelt. Afrikanske lesere har ikke vår kjøpekraft, å bruke penger på noe så perifert som skjønnlitteratur er en dårlig prioritering. Litteraturen blir for intelligensiaen, ikke for vanlige folk. Når vanlige folk ikke kjøper bøker, får ikke den lovende afrikanske forfatteren grunnlag for å leve, og for å være forfatter må man kunne bruke tid på det.

Et annet spørsmål er hvorvidt vi leser europeiske forfattere, norske forfattere og amerikanske forfattere på grunnlag av deres geografi eller av deres evner. Selvsagt ønsker vi å ha flest mulig dyktige afrikanske forfattere, men en afrikansk forfatter fra Marokko er ikke det samme som en afrikansk forfatter fra Botswana. Og: Er Alexander McCall Smith, Doris Lessing, Chenjerai Hove eller Alexandra Fuller, alle født og vokst opp i Zimbabwe forfattere eller afrikanske forfattere? Innholdet er til dels sterkt geografisk orientert, spesielt hos Fuller og Smith, og erfaringsbakgrunnen er rotfestet både i det afrikanske kontinentet og i det universelt eksistensielle, som hvem jeg er, hvor er mine røtter. Det er vel også noe av grunnen til at de fleste afrikanske forfatterne jeg fant i bokhyllene i Dar har sin erfaringsbakgrunn i Lagos og i London. Litteraturen er rotfestet, og den er rotløs. Den trenger å bli lest, og uten lesere sliter den med å vokse.

 

Så jeg kom litt seint til bordet, og tok litt plass. Nå trekker jeg meg litt tilbake, og lar bøkene tale. Jeg har en god liste afrikanske forfattere i bokhyllene, og dere skal få møte min “afrikanske” forfatter også. Det er et løfte. Afrikanske dager vil dermed dukke sporadisk opp på Bokmerker i ukene fram mot sommeren.

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg