Tiller

Innsirkling 3

Carl Frode Tiller
Roman
Aschehoug

I den etterlengtede avslutningen på Carl Frode Tillers romantrilogi Innsirkling, kommer endelig hovedpersonen David til orde. Etter åtte brev vet vi fremdeles ikke helt hvem David er og det er ikke sikkert han vet det selv heller.

Og så ser eg plutselig rett inn i auga på David. David, dett det ut av meg, og eg grip avisa med begge hendene og løftar henne fort opp framfor ansiktet. Det er fleire år sidan eg har sett han, har ikkje sett han sidan han flytta frå byen, men det er ingen tvil om at det er han det er bilete av, det er David. Men kva i all verda er dette, kva er det det står, har han mista hukommelsen?

4. juli 2006 står det en annonse på trykk i avisen. Bildet viser en mann i tredveårene med følgende tekst: «Kjenner du denne mannen? Han har mistet hukommelsen og trenger hjelp til å finne ut hvem han er». Barndomsvenner, stefaren, ungdomskjæresten og en eldre dame i Namsos bestemmer seg for å svare. Innsirkling 1 (I1) og Innsirkling 2 (I2) utgjør de to første bindene i Carl Frode Tillers psykologiske romantrilogi om David. Åtte brev prøver å beskrive et 36 år gammel liv med alt det innebærer av barndom, familiehemmeligheter, forelskelser og vennskap. Annonsen rykker brevskriverne ut av nåtiden og inn i fortiden, mens minner de hadde glemt for mange år siden kommer til overflaten. Hvordan mistet David hukommelsen? Hvorfor skjedde det? Er det hele et egoistisk kunstprosjekt? Og hvem er han egentlig?

Gåten David

Etter åtte brev kommer endelig hovedpersonen, David, til orde. Syv år etter at I1 utkom er endelig den mest ambisiøse og spennende romantrilogien som er skrevet i Norge de siste årene, fullført. Det er så lenge siden jeg leste I1 og I2 at jeg innså at jeg måtte lese dem på nytt før jeg gikk i gang med avslutningen. En av grunnene til det er at det siste brevet i I2 snur hele romanuniverset på hodet. Alt Jon, Arvid, Silje, Ole og Tom Roger har fortalt tidligere må sees i lys av Paulas store hemmelighet. I I3 fortsetter Tiller der han slapp og et helt nytt persongalleri trer frem. I den siste og avsluttende romanen er det Davids studietid i Trondheim og årene etter videregående som skildres. Marius og Susanne skriver brev og nøster opp i de virkelige hemmelighetene i Davids liv. Gjennom Marius får vi endelig vite hvem Davids far er. Og gjennom Susanne får vi vite mer om Davids voksne liv, i de tidligere brevene er det barndom og oppvekst som utgjør innsirklingen. Gjennom samtaler med David og psykologen Maria og scener fra hans hverdag med samboeren Ingrid, stedatteren Sara og sønnen Henrik – samt svigerforeldrene Rita og Alfred – møter vi hovedpersonen i trilogien.

Romanene består av brev og scener fra brevskrivernes hverdag, en effektiv måte å få fram spennet mellom hvordan de beskriver seg selv i brevene og hvordan de oppfører seg. Vi får sterke og ærlige innsikter i disse livene. Spenningsmessig har romanprosjektet mye til felles med kriminalromaner, men med et mye større og dypere psykologisk aspekt og – ikke minst – et så komplisert persongalleri med relasjoner på tvers av hverandre at det er vanskelig å holde oversikten (se illustrasjonsbilde av komplisert persongalleri). Tiller skildrer menneskers verste følelser på en så gripende, brutal og konsentrert måte at det både river i romanpersonene og leseren. Språket treffer gang på gang leseren og drar henne inn i innsirklingen.

IMG_3705

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter hvert blir både leseren og brevskriverne i tvil om Davids hukommelsestap, og gamlerektoren på Otterøya kommer med anklager om at det hele bare er et kunstprosjekt i I2. Denne teorien styrkes av den unge Davids trang til å pynte på virkeligheten og leve seg inn i sitt eget fiktive univers. Som da han og Silje blir vitne til at Åge Viken kjører rett inn i et tre og David bestemmer seg for å igjen et dameskjerf i passasjersetet som ikke har noe som helst med ulykken å gjøre.

Det heile var eit kunstverk, sa du, for deretter å komme med den vanlige tiraden din om at kunstnaren sin oppgåve var å rykke kvardagsmenneska ut av kvardagen (om så berre for ein liten augneblink), og på den måten få dei til å sjå seg sjølv og omgjevnadane sine frå ein annan vinkel enn dei gjorde til vanleg.

Silje. Trondheim, 14.–18. juli 2006.

Susannes hevn

Susanne er Davids ekskjæreste og ønsker ikke bare å hjelpe David med hukommelsen, hun har også en personlig vendetta.

Utan at eg kunne forsvare meg og ta til motmæle, definerte du meg for omverda, og ettersom måten eg blir oppfatta på, er avgjerande for korleis eg blir behandla, og dermed for korleis eg oppfattar både omverda og meg sjølv, så er det også avgjerande for korleis eg handlar i verda.

Susanne. Trondheim, 13.–17. august 2006.

Det er tydelig at Tiller skrev ferdig trilogien mens debatten rundt Knausgårds selvutleverende litteraturprosjekt pågikk. Hvor går grensene for utlevering av andre enn deg selv? Der er David og Susanne fullstendig uenige, men i bunn og grunn er de egentlig ikke så rent ulike. Susanne skal ta hevn for Davids utlevering av deres forhold i sin debutroman, men hennes plan er kanskje enda mer utspekulert enn Davids roman.

Stol på noe

I I3 får vi endelig svar på Davids hukommelsestap – et svar som naturligvis krever enda flere spørsmål. Dette er også et av mange eksempler på hvordan brevskriverne er opptatt av å forklare hvorfor det har gått som det har gått med David. Hvordan kunne han ende opp slik? Jo, han var opptatt av døden da han var ung, han hadde jo en knokkelsamling på rommet! Og han var jo stum i en periode, hadde sikkert angst på grunn av dette med faren. Og det kan jo ikke ha vært lett å vokse opp med en stefar som Arvid og en mor fra «hillbilly-miljøet» på Otterøya. Alt er en forklaring, som om nåtiden er et direkte resultat av fortiden. Men så enkelt er det nok ikke.

Stol på noe

Innsirklingstrilogien er et sammensatt riss av et Norge som er preget av oljerikdom og klasseforskjeller, med et persongalleri hvor fellesnevneren er identitetsforståelse i forhold til samtiden, fortiden og fremtiden. David vokser opp i Namsos på 80-tallet, et tiår som setter sine spor på byen, og brevene fra hans barndomsvenner viser at klassetilhøringhet er helt avgjøredne for hvilke minner man har fra 80-tallet. Industrialiseringseventyret forandrer byen og menneskene, og siste roman i denne trilogien er preget av et opprør mot Oljerikdom og kapitalisme – gamle verdier og levesett. Sosialisten David som vokser opp i arbeiderklassens øvre sjikt, moren gikk jo med hatt, står plutselig overfor nye innsikter om sin egen rolle i klassesamfunnet og må gjøre seg opp en mening på nytt. Innsirklingtrilogien handler om hvordan vi velger å definere vår egen identitet ut fra familie og tilhøringhet.

Det å bli lykkelig handlar mykje godt om å velje dei rette punkta å sjå og forstå livet sitt ut ifrå. At eg ikkkje har vore like flink til dette bestandig, her eg vel ant lenge, men det er først no, etter at eg begynte å skrive dette brevet til deg, at det verkelig har gått opp for meg.

Marius Rosendahl. Namsskogan, 9.-11. juli 2006.

På mange måter favner Marius «Eat, pray, love»-filosofi essensen i Innsirklingtrilogien. Å se og forstå livet sitt ut fra de riktige punktene. Dette gjelder samtlige av Tillers romanpersoner. De røper seg i måten de ønsker å fortelle Davids historie og gjennom sitt eget forhold til ham. Uten å røpe for mye, ender David opp med å se og forstå sitt eget liv og tilhørighet ut fra helt nye punkter. Hvert av de åtte brevene romantrilogien består av, inneholder opptil flere nye punkter. Men for å kunne gjøre dette er David nødt til å gjøre seg selv sårbar, slippe andre inn og stole på dem. Han er også nødt til å trosse den postmoderne arven han selv er et produkt av etter litteraturstudier på 90-tallet – han må stole på brevene om ham selv, stole på språkets muligheter også kan nærme seg en slags sannhet. Eller noe han er i stand til å definere som en slags sannhet. David tror selv mennsker som elsker ham egentlig har en hemmelig agenda, og leser konspirasjoner ut fra svigerfarens fiskemiddag og svigermorens blomster. Det er rett og slett en krevende jobb for ham å tro godt noen.

Tillers romantrilogi er nærmere min genereasjons Proust enn Knausgård. Tillers romanpersoner kunne vært mine venner og familie. David står overfor spørsmål jeg ofte har stilt meg selv. Jeg er også et resultat av Olje-Norge og et land hvor folk liker å tro at vi ikke lenger har klasseskiller. Men vi preges alle av hvilken plass vi har i dette hierarkiet og hvilken plass vi egentlig ønsker å ha. Innsirklingtrilogien er den sterkeste skildringen jeg har lest om alle relasjonene og rollene vi er nødt til å forholde oss til overfor våre nærmeste – de menneskene vi er mest glad i. Tillers evne til å beskrive krefter som finnes så dypt i menneskesinnet, men som evner å ta kontroll over handlinger og ord, gjør at personene femstår om ekte og like uforutsigbare som livet selv. Det er vanskelig å snakke om disse romanene uten å bruke store ord, for de vekker store og dype følelser. Om noen trenger å lese ett verk som underbygger tesen om at skjønnlitteratur styrker evnen til empati og forståelse, så er det Tillers trilogi om Davids hukommelsestap.

Latest posts by Nordis Tennes (see all)