Rick Gekoski, forfatter og litterat, går hardt ut mot vår generasjon i The Guardian:

I was lucky: I lived through a time when it was great to read. There were so many books that you just had to read, which would have been read by everyone you knew. Not merely read, though, but digested and discussed. We formed not merely our opinions but ourselves on them. There was a common culture – or, more accurately, a common counter-culture – which included music, art and film. If there was some faddishness in this, and a concomitant homogenisation of taste, there was the palpable upside of having plenty of people with whom to share one’s enthusiasms.

Gekoski skriver hovedsakelig om hvor trist det er at dagens generasjon ikke leser sammen (reading together), slik at vi ikke får «vår tids kanon». Da han studerte på universitetene, kunne du være sikker på at alle hadde fått med seg det samme innen litteratur, musikk og film, og han synes det er trist at det ikke er slik lenger.

Vel. Jeg er enig i mye av det han sier – i dag har vi mange tevekanaler, det produseres stadig flere filmer og hvert år trykkes det over en million bøker i verden (det har Nick Hornby sagt). Hvis alle skal lese det samme, er det nihundreognittini tusen nihundreogåtti bøker som ikke blir lest. Det har jeg rett og slett ikke lyst til.

Som oppfølging har Flavorwire laget en liste over 10 bøker som samleses i dag. Jeg synes også det er rart å klage over at man ikke leser det samme – stort sett klages det jo over at alle leser likt. Jeg nevner gjerne Knausgård, og Jonathan Frantzen får mye oppmerksomhet både i USA og her. Men Gekoski etterlyser også særlig den felles sakprosakanonen. I Norge burde det knapt være noe problem, Snåsamannen har solgt over 150 000 eksemplarer, og nærmest alle leser historiske bøker om andre verdenskrig. Men det er vanskeligere å komme med internasjonale «must-reads». Kanskje Ayn Rand er et forslag her, eller Judith Butlers Gender Trouble? Gekoski innrømmer selv at bøkene han nevner gjaldt på Ivy League-universitetene, og nok ikke for alle, og selv har jeg verken lest Rand eller Butler, men jeg vet hva det går ut på.

Jeg ser Gekoskis poeng, og selv om jeg ikke er enig i halvparten (blant annet synes jeg ikke kanonen han lister opp kan beskrives som «nothing provincial», det er 90 % mannlige forfattere og ingen forfattere utenfor Nord-Amerika eller Europa). Men det som virkelig irriterer meg, er at han samtidig trekker med seg ALT som er bra med litteratur ned i det svarte hullet han mener mangelen på kanon har skapt. Jeg gjentar: I lived through a time when it was great to read. Argh! SER dere hva han gjør her? Jeg sverger, da går det en djevel i meg som sverger at jeg skal lese AKKURAT det samme som alle andre, bare for å motbevise Gekoski.

Jeg skal ikke gjøre det. Jeg skal fortsette å ha en viss peiling på bøker som kommer ut og som alle leser, men jeg forbeholder meg retten til å lese Flamme-singler og loppemarkedbøker.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)