Bokmerkers Booker-serie

På årets siste sommerferie tok jeg med meg The Water Cure av Sophie Mackintosh, en av bøkene på langlista for årets Booker-pris. Jeg leste The Water Cure i solstolen, mens bølgene slo mot land og små dråper noen ganger også nådde opp til meg. Det viste seg å være en nydelig bok å lese på stranden, med sin konstante tilstedeværelse av sand, sol og saltvann. Samtidig er det en ubehagelig bok å lese, kanskje spesielt hvis du hadde tenkt å bade etterpå.

The Water Cure

Sophie Mackintosh

Penguin, 2018

Tre jenter, Grace, Lia og Sky, vokser opp skjermet fra verden sammen med foreldrene sine. Når de ser utover havet, ser de giften fra verden utenfra flyte i det fjerne. De hører sin far King fortelle om forferdelige vesener – menn som vil gjøre kvinner vondt. De husker tilbake til tiden da det også var andre kvinner her – ødelagte kvinner som kom hit fordi de så på søsterskapet som eneste løsning. Grace, Lia og Sky leser historiene fra disse ødelagte kvinnene; de som var blitt allergiske for mennene sine slik at munnen blødde og huden flerret av. De hører om voldtekter og om muterte menn som store, truende kjemper som ikke kjenner annet enn ødeleggelse.

Med King er det annerledes. Grace, Lia og Sky lærer at han er en god mann som bare vil kvinner vel. Det er derfor han har skapt dette søsterskapet på en øde øy, sammen med moren deres. De lærer at de må beskyttes mot den giftige verden utenfor. At de er heldige som har kommet seg bort mens de fortsatt var unge.

Det tar ikke langt tid før jeg skjønner at noe ikke stemmer. Ordet «sekt» ligger på tunga. Ikke minst når ritualene utføres, ulike former for leker eller kurer som skal beskytte de unge jentene mot «giften.» For jentene må beskytte seg. Spesielt må de konstant beskytte seg mot følelser, som blir sett på som en form for sykdom eller indre trussel:

Part of what made the old world so terrible, so prone to destruction, was a total lack of preparation for the personal energies often called feelings. Mother told us about these kinds of energies. Especially dangerous to women, our bodies already so vulnerable in ways that the bodies of men are not.

For å bekjempe følelsene, trengs terapien. Drukningsterapien, som går ut på å ligge på bunnen av svømmebassenget til det er like før lungene kollapser, er den de bruker mest. De snakker om lettelsen ved å kjenne luften når de kommer opp, lykkefølelsen. Men selv sitter jeg bare igjen med følelsen av verkende lunger og frykten for kollaps. Uten å ha vannskrekk kjenner jeg at tanken på drukning gjør meg skikkelig redd.

Ritualene gjør det åpenbart hvordan jentene blir kontrollert av foreldrene sine. Denne «giften» i verden utenfor skifter ham fra noe konkret (forurensning, kanskje) til noe abstrakt (ideer, erfaringer av samfunnet utenfor) til noe kroppslig. Den tar form av alt det foreldrene ønsker å skjerme jentene sine fra. Siden alt fortelles fra jentenes synspunkt, betyr det at fortellingen hele tiden glir mellom den direkte, sansbare virkeligheten og den forestilte. Det finnes ikke korrigeringer av denne forestilte virkeligheten – Ikke før den dagen tre mennesker flyter i land på stranden; to voksne menn og en liten gutt.

De første kapitlene i The Water Cure er fortalt vekselvis av de tre jentene som enkeltindivider og som et uatskillelig vi, og forteller historien om hvordan det sterke søsterskapet begynner å slå sprekker ettersom jentene blir eldre. Det minner om We the Animals av Justin Torres som jeg likte veldig godt, hvor barndommen er beskrevet som et vi som det voksne jeget må lære seg å fungere uten. Etter hvert er det også i The Water Cure plutselig ett jeg som står igjen. Endringen skjer parallelt med at mennene entrer øya. Plutselig står Lia alene, nysgjerrig og sårbar. Full av spørsmål til alt det hun har lært hittil, og lengsel etter intimitet. Lia er den mest følsomme av jentene. Hun gråter lett (selv om gråt er forbudt) og har et stort behov for bekreftelse som de skrekkelige foreldrene hennes har forsøkt å kurere, men ikke klart. Følsomheten hennes gjør henne mer mottakelig for den «giften» som minner mistenkelig om forelskelse, med alt det fine og alt det vonde den fører med seg.

Jeg liker Lias historie. Samtidig begynner jeg fort å savne stemmen til de to andre jentene. Det føles som forfatteren snyter meg for en viktig del av historien. Og jeg savner også felleskapitlene, som jeg syntes var så poetiske og fine og som jeg forventet at ville komme igjen.

Det er paradoksalt nok en veldig flott stemning i The Water Cure. Urolig og skremmende, men på en forførende måte. Mye av det kommer av rytmen i språket, som får meg til å tenke på bølger som skyller innover en strand. Og akkurat som med bølgende ligger det veldig mye under. Språket er ladet av undertekst, hele tiden skinner jentenes forvirring og smerte gjennom. «Like my father, he is made of meat,» tenker Lia om mannen Llew når han kommer nær henne. Et enkelt bilde, men effektivt, skremmende og vakkert.

Latest posts by Silje Osnes Ulstein (see all)