Darwins sporvar
Marit Kaldhol
Roman
Samlaget, 2012
Korallen dør når algen forlét han, sa du. K for
Korall.
Utan algen klarer han seg ikkje lenge. Han bleiknar,
blir sjuk. Fiskar, plantar, alt levande forsvinn frå han. Fargane forsvinn.
Kan han ikkje finne seg ein ny alge?
Uventa tok du meg inntil deg, klemte meg. Med
munnen ned i håret mitt sa du: det er umuleg.
Er det dét som er symbiose?
Kjære barnet mitt, svara du, symbiose er når den
eine ikkje kan leve utan den andre.
Som du og eg, mor?
Då klemte du meg igjen, enda fastare inntil deg. Du
lukta så godt. Eg pressa ansiktet mot genseren din.
S for symbiose.
Det finnes mange typer bånd mellom mennesker. Noen lever i gjensidig avhengighetsforhold, en symbiose. Hos andre er det mer snakk om et snylteforhold. Noen bånd er sterkere enn andre. Noen svakere enn de burde ha vært. Noen rives brått over. Noen varer livet ut. Familieforhold er gjerne sterke. Forholdet mellom mor og barn. Likevel finnes det avvik, langt flere enn vi tror. Er det noe livet har lært meg, så er det at ting aldri er så enkle som det kan virke som. Man er ikke først og fremst kjæreste, kone, mor, far, datter eller sønn, men individ, menneske med sorger og problemer.
Marit Kaldhol er til nå mest kjent for sine barnebøker, men kom i 2012 med denne lille boken for voksne. På tittelbladet er det oppgitt at dette er en roman, men jeg som leser oppfatter det som en rekke fortellende dikt i ubunden form. Uten at det trenger å virke avskrekkende av den grunn. Darwins sporvar handler en mor-datter relasjon. Men det som først ser ut som en datters sorg over den døende moren, viser seg å inneholde både klander og avsky på grensen til hat. Det som ligner på nærhet er i virkeligheten avstand, en dyptliggende avstand som aldri vil kunne opphøre. For selv om de to sitter fysisk nær hverandre, er båndet mellom dem brutt og alt som er igjen er tomrommet etter det som kunne ha vært.
Du pressar deg på meg, du og døden din. Det
rotnande livet ditt. Ein muggflekk som veks over tankane mine.
Du ligg på det kvite lakenet, du veg så lite. Døden er
eit stramt laken, ikkje eitt ord slepp det frå seg.
Ikkje ein draum, ikkje ei doggdrope
Kva vil du meg? Du dør så langsomt.
To stemmer står side om side i verket. På den ene siden datterens stemme. Hun som sitter ved sin mors dødsleie. Dette er en klandrende stemme. Klandrende fordi det var så mye hun ikke fortalte. Fordi hun dro. Datteren forteller deres historie i tilbakeblikk. Om et tett forhold mellom mor og datter, og en mor som plutselig og uten videre forlot henne som trettenåring. Avskyen som ikke slipper taket, selv ikke nå. Datterens stemme er relativt sammenhengende fortellende og realistisk. Særlig i passasjene der hun forteller om hvordan hun vokste opp hos trygge og sterke Samuel, som leseren etter hvert aner at kan være hennes far, vipper det over i nøytral gjengivelse.
På den andre siden er morens, den sykes falmende stemme, markert ved en kursivering (obs! i dette innlegget er alle sitatene i kursiv som en følge av formateringen og ikke fordi alle sitatene er fra moren). Her blir vi kjent med hennes historie, den hun har holdt skjult for datteren. Om han hun ventet på. Og han hun tok fordi hun ikke orket å vente lenger. Barnet med feil mann. Disse delene av verket er kortere, delvis usammenhengende og symboltunge. Her får vi presentert en sterk kjærlighetshistorie som gjør at man også kjenner medfølelse for henne. For selv om sympatien hovedsakelig ligger på datterens side, er det likevel tydelig at moren hadde sine grunner og sine sorger, noe som gir boken en fin balanse.
Druehuda er kjølig. Magen varm.
Han bøyer seg, tar ei drue i munnen, håret hans kitlar
meg.
Legg ei på tunga mi.
Eg bit, skalet sprekk .
Alvor mellom munnane, alvor i blikka vi ser kvarandre
med.
Eg grip etter hovudet hans.
Kjenner forma av hovudet mellom hendene. Alvor.
Den siste drua er gløymt, er gnidd ned i lakenet.
Ho er ikkje kjølig lenger, ho er varm.
Verket inneholder en rekke sterkt fysiske, sterkt sanselige, men samtidig poetiske bilder. Som for eksempel i diktet ovenfor om han som kom med druer. Her blir den sanselige opplevelsen av å spise druer til en sterkt erotisk hendelse. Også den døende blir beskrevet i slike sanselige, men poetiske bilder: ”Eg støttar hovudet ditt,/kjenner nakkevirvlane inni handa. Fruktsafta skjelv/i den blanke skeia. Leppene dine er gråe”
Litteraturen er et gjennomgående element som er med på å skape spenning i boken. Det refereres til stadighet til Federico Garcia Lorca som ble sveket og skutt under den spanske borgerkrigen fordi han var homofil. Stykket The house of bernarda alba har en spesiell plass i boken, da moren identifiserer seg med rollefiguren Adela, som hun en gang spilte. Samtidig vitner det faktum at dette er et stykke om et vanskelig mor-datter forhold, om en kontrollerende mor som ødelegger for sine døtre, om at Kaldhol mestrer å bevege seg mellom linjene og i dybden. Også Hedda Gabler og Becketts Vente på Godot blir nevnt i teksten, men disse blir litt løsrevet, og kunne med fordel vært hentet inn flere ganger og spunnet videre på, på samme måten som hun gjør det i tilfellet Lorca. Også leken med ordboka som dukker opp i et par-tre dikt (”K for korall”/”S for symbiose”) kunne vært enda mer present.
I behandlingen av døden lar Kaldhol en del bilder gå igjen, som lakenet, spurven og skjelettet. Likevel kunne hun alt i alt ha vært enda mer gjentagende. Jeg savner flere av de abstrakte, løsrevede og billedsterke passasjene, til fordel for det fortellende og realistiske. For eksempel blir passasjene hos Samuel litt vel lange. De står for så vidt i kontrast til avsnittene med moren, men jeg synes at de bryter opp og gjør intensiteten i diktsamlingen svakere enn de kunne ha vært. For det ligger mye kraft latent i denne lille boken.
Du vil ikkje sjå meg, mor. Du snur deg vekk.
Eg liknar ikkje den du ville eg skulle vere. Du ville
sjå ein annan. Ikkje meg.
Likevel ber du meg sitte hos deg medan døden gjer
seg klar. Du stel tida mi. Døden er ein tjuv.
Alt stal du med deg då du levde. No stel du det ein
gong til.
Eg ventar på at fortida skal ta slutt.
Trackback/Tilbaketråkk