Nola
Chris Gorak, Pierluigi Cothran og Damian Couceiro
4 nummer, 2009-2010, BOOM! Studios

Jeg har tidligere snakket litt over vanskelighetene med å plukke opp nye tegneserier. Siden bibliotekene ofte er tragisk utdaterte er man redusert til å kjøpe (eventuelt låne av andre) det man vil lese, og eksperimenter kan da bli kostbare. Jeg benytter meg derfor mest av tips og andre blogger for å finne nye gode serier. Dette har hatt ymse utfall, fra skuffelsen Unwritten til den meget lovende Daytripper. Dagens tekst faller sånn ca. midt i mellom.

Nola er en klassisk hevnfortelling satt i post-Katrina New Orleans. New Orléans er et hett tema for tiden, det virker som om vi har nådd tidspunktet der det er greit å bruke Katrina og ødeleggelsene av byen som et element i litteraturen. Nola er en ung kvinne som blir forsøkt myrdet og forlatt i et bilvrak av ”kjæresten”. Hun faller i koma og blir gjenglemt på sykehuset når orkanen kommer. Når hun våkner opp finner hun både sitt eget liv og byen i ruiner.

Nola har mistet alt fra utseendet og identitet til hele familien, og delvis også forstanden. Hun går systematisk til verks med å spore opp og ta livet av alle som kan ha vært involvert i dette, og hun får drive på nærmest ubemerket siden lov og orden er delvis satt ut av spill i Katrinas etterdønninger. Nola er ingen superhelt, men hun er godt bevæpnet (takket være den amerikanske grunnloven, paragraf 2) og har mistet all form for selvbevarende instinkter. Det er en effektiv kombinasjon.

Det hele startet bra, men dessverre makter ikke forfatterne å ro Nola i land. Selv på bare 4 nummer får de til det kunststykket å rote bort historien i et forsøk på å strekke den lenger den det den tåler. Jeg liker Nola som karakter, men hun forblir litt for endimensjonal gjennom det hele. I tillegg greier ikke tegneren å tegne henne som noe annet enn en meget pen ung kvinne, selv om alle oppfører seg som om hun er fullstendig forkrøplet av de store forbrenningene hun har pådratt seg. Det hele gir en gangske stor dissonans mellom tegning og tekst, og det er aldri en god ting.

Nola er også i overkant allegorisk for min smak. Forfatterne prøver å speile frustrasjonen og sinnet til befolkingen i New Orléans gjennom Nolas voldelige handlinger, men de undervurderer sine lesere. Vi trenger faktisk ikke å få ting inn med teskje, og der sammenhengen mellom Nola og byen New Orléans (som ofte forkortes NOLA) er relativt subtil i første nummer, blir denne underteksten ganske raskt overtekst. Det hammeres i vei på ”beskjeden” til så stor grad at den faktiske handlingen blir dratt i en merkelig retning bare for å få inn enda et poeng om etterspillet til orkanen. Det gjør det hele litt kjedelig og usammenhengende i lengden.

Tar man gjennomsnittet av de 4 numrene av Nola får man en helt middels tegneserie. Den gode starten veier delvis opp for den dårlige avslutningen. Serien har likevel gitt meg lyst til å se på hva annet BOOM! Studios produserer, for de har helt klart potensial til å gå nye veier.