Kristin Hauge
Ritualer
Vigmostad & Bjørke 2019
LESEEKSEMPLAR

«Enda en roman om hvor tomt livet er» skriver Kenneth Moe i Aftenposten om Bror Hagemans «
De vidunderlige». Meningstapet er … utbredt i samtidslitteraturen» skriver han i Aftenposten. Hvorfor det er relevant for Ritualer av Kristin Hauge (Vigmostad & Bjørke 2019) skal du få vite senere.

Ally, rundt de tredve, er på vei hjem. Hun trenger et avbrekk fra et Kabul som på tross av spenning og impulser krever sin ambassadefunksjonær. Et år tidligere flyttet hun dit, blant annet for å flykte fra eksen Paul som slo opp med henne sommeren før, og som nok var foranledningen til at hun i det hele tatt valgte å ta et engasjement ved den norske ambassaden i landet. Nå vil hun hjem for å ta telling, blant annet fra ambassadekollega Tim som er den rake motsetningen av Pau, og som er litt for interessert i henne, samtidig som han muligens er far til det barnet som hun bærer i magen, og som hun ikke vet om hun vil ta vare på eller ikke. Hjemme venter foreldrene, og venner som både misunner henne og anklager henne for det motet hun viser ved å bryte opp og dra ut i verden.

Ritualer, en av de beste leseopplevelsene i 2019.

Hjemme venter mor Harriet, lektoren som i mange år har levd alene i villaen hun arvet fra sine foreldre mens hun og Allys far Victor var unge og velgifte. Ally vil hjem til noe trygt, men trygge Harriet som alltid har vært der er lei av å vente på alderdommen – og på Ally. Så nå er hun i ferd med å selge villaen, flytte inn i en leilighet, har pakket ned tingene og tømt det for alt unødvendig. En billett er bestilt til Cuba, Harriet skal realisere gamle drømmer, har begynt å trene, og skaffet seg trenings- og reiseklær som passer en kvinne i sin beste alder og som er klar for å gjenoppdage livet, mens hun går og lurer på om det virkelig er verdt det. Hvorfor skal en gammel dame som henne droppe alt, forlate tryggheten og begi seg ut på en reise som egentlig var forbeholdt en annen tid?

Pappa Victor, akademiker med liten følgerskare og smal produksjon om dødsritualer har sagt opp jobben, det er siste dag og han skal rydde i eskene. Hjemme vet ikke Eva som erstattet Harriet om dette, fordi Victor og Eva snakker ikke så bra sammen. Victor gjør det samme grepet som forrige gang han var i en livskrise, og erstatter Eva med Stella, en student som faktisk viser interesse for det Victor arbeider med, og Victor lar seg fange, desillusjonert som han er, med dårlige relasjoner til alle kvinnene i sitt liv, inkludert sjefen på fakultetet. Nå går han og rusler rundt i Oslos gater mens han venter på å møte Ally på teaterkafeen. 

 Det er altså dette Ally kommer hjem til, og alt er trist som en våt novemberdag i Oslo – og da snakker vi om trist.  Hele handlingen foregår fra torsdag til lørdag, og stemmene veksler mellom Ally, Harriet og Viktor, fortalt fra deres egen vinkel, i tredje person slik at vi får et litt større overblikk, men samtidig så nært at vi kommer på innsiden av hodene til de tre protagonistene. Stemmene er ulike, atmosfæren forskjellig, men hele tiden henger det samme november-alvoret over teksten. Det er verdens lykkeligste land vi leser om, men samtidig er det ikke det. Ikke i det hele tatt.

Altså, tilbake til start: Fins det ritualer i norsk litteratur? Ja, bortsett fra de årlige sommerfestene i forlagene, bokkåringene på høsten og litteraturfestivalene hele året. Definitivt finnes det ritualer. Som dette: Hvert år blir følgende bok utgitt: Mer eller mindre desillusjonert middelaldrende mann/kvinne i 30/40/50/60-åra som er mistilpasset i egne og andres liv. De trives ikke på jobben/hjemme, med mannen/kona/elskerinnen, og opplever at kroppen/omgivelsene forfaller, samtidig som han/hun bor i en flott villa med partneren/kona/mannen/kone nummer 2 og barna er gutter/jenter/hunder i oppbruddsfasen som ikke vet å oppføre seg, og som roter seg vekk i en yngre/eldre kollega mens den forlatte slår ut håret, hiver seg i folkevogna og drar på måfå ut i Europa eller inn i en annens åpne armer – mens 30-åringene står igjen ikke aner hva som har skjedd. Eksempler? Geir Gulliksens irriterende Historie fra et ekteskap, en bok jeg ikke satte pris på, og hvis hovedpersonen her er representativ for norske menn i 50-åra, er det bare å legge ned det mannlige kjønn. Eller Nina Lykkes Nei og atter nei, som skulle være morsomt harselerende, men verken fikk meg til å le eller gråte, bare rynke på nesa og lure på hva det er som feiler Generasjon N, norsk middelklasse født mellom 1955 og 1985.

Men heldigvis er ikke Kristin Hauge der. En av mange viktige grunner til det, er at hovedpersonene, med unntak av Victor, ikke eier selvmedlidenhet, bare en realistisk distanse til eget liv. Det er eksotisk også, Ally bor i Kabul, Harriet har lange drømmer om Cuba, og Victor har levd hele sin hovedtese i det nordlige Chile. Det gir boken en kulør som gir et skinn av åpne vinduer, noe verken Gulliksen eller Lykke får til. Det mest interessante kapittelet er det siste med Harriet, hun går ned i kjelleren, finner noen heklede duker mormoren har strikket på men som har blitt liggende i de bortgjemte eskene i hele Harriets voksenliv. Hun leser en artikkel i The Economist om livets U-sving, om når man er minst lykkelig som menneske. Akkurat i svingen mellom ungdom og alderdom, i perioden fra 30 til 50 er den perioden i livet hvor mennesket er mest ulykkelig. Det er da man strever etter mening – ofte uten å finne det. Men i kniplingsdukene mormor har heklet finner hun en grunn til å reise tiL Cuba, for å vise frem dukene til … nesten som om med alderdommen så kommer lyset, og dermed meningen.

Kristin Hauge er en forfriskende forfatter, og hun motbeviser det ritualene i norsk litteratur prøver å fortelle oss. Der bøkene til Nina Lykke (Nei og atter Nei) og Geir Gulliksen (Scener fra et ekteskap) bare gjorde meg irritert og oppgitt, skriver Kristin Hauge så fint og så positivt at det likevel gir meg trua. Det er ikke så galt fatt som det kan synes – ritualene våre betyr noe, og livene våre er ikke så gale som norske forfattere i midtlivskrise som sitter alt for mye alene prøver å fortelle oss. .Hun får meg til å tor at er du gammal så er du likevel ikke for gammel. Hun debatterte med Tiggerne i fjor, i år leverer hun altså Ritualer, og dette er betryggende godt – det er håp.

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg

Latest posts by Geir Ertzgaard (see all)