Jeg kunne skrevet hundretusen tekster om Odda, om fabrikkene og arbeiderene, om den funksjonelle arkitekturen og den overveldende naturen, om hvordan jeg som søttenåring følte at Frode Grytten hadde stjålet historien om byen min eller om hvordan det er å elske et sted som alle sier skal forsvinne, og kanskje skal jeg skrive om alle disse tingene, men ikke nå, nå skal jeg skrive om litteratursymposiet i Odda.

Det er i utgangspunktet underlig å legge en litteraturfestival til et sted som Odda. Alle som noen gang har vært der vet hvor vanskelig det er å komme seg dit. Det går ingen tog eller hurtigbåter, uansett hvor man reiser fra må man belage seg på en lang reise på trange og rasutsatte veier. Og det var heller ikke meningen at Litteratursymposiet skulle bli en stor festival, når symposiet først ble arrangert i 2005 handlet det om at de mange forfatterne fra Odda skulle gi noe tilbake byen sin, men det ble fort oppdaget at den isolasjonen som i utgangspunktet gjorde Odda til et uegnet sted å ha en festival var det som gjorde at festivalen fungerte; forfatterne og publikum var stengt inne sammen. Odda er en så liten og kompakt by at den ikke kan unngå å bli farget av festivalen og forfatterne, og forfatterne er så tett innpå byen at de må ta den inn over seg. Det er dette som gjør stemningen på litteratursymposiet så spesiell, og som gjør at forfatterne som kommer til festivalen, så godt som alltid er ekstra skjerpet når de er på scenen.

megmegmeg2

Etter hvert har symposiet vokst seg til en betydelig happening, i år var det over 7600 publikummer på festivalen, i en by som knapt har 7000 innbyggere. Hele byen er i bruk under symposiet, i år var det opplesninger i svømmehallen, i de nedlagte fabrikklokalene til det gamle smelteverket, på alle av byens tre utesteder og hjemme hos vanlige folk som bor i Murboligen i sentrum.

Symposiet handler i liten grad om enkeltarrangementer, men om atmosfæren på festivalen. Dersom jeg likevel skulle trekke frem noen høydepunkt, vil jeg trekke frem to forfattere; Beate Grimsrud og Frode Grytten.

Beate Grimsrud fordi hun i for liten grad blir snakket om. Selv om hun har vært nominert til nordisk råds littteraturpris flere ganger, har hun ikke den store stjernen blant lesere som hun fortjener. På symposiet i år hadde hun flere utrolig vakre opplesninger, og snakket svært klokt om en rekke ulike temaer, blant annet isolasjon, fotball og psykisk helse. Da jeg reiste fra Odda etter symposiet var det Grimsrud jeg tenkte på, og jeg tenkte at jeg måtte lese mer av henne.

Frode Grytten må jeg trekke frem av helt andre grunner. Frode Grytten var ikke i Odda for å promotere sin nye novellesamling Menn som ingen treng, men i form av sin svært rause tolkning av forfatterrollen. For Grytten handler ikke det å være forfatter om å skrive bøker, det handler om å bruke språket til å underholde, til å opplyse og til å bevege alle som er villige til å lytte. Gryttens fortolkning av forfatterrollen er anti-elitistisk og derfor også svært irriterende for enkelte litteratursnobber, men den er helt sentral for litteratursymposiet. Under symposiet er Grytten både revyartist og vismann, stand-up komiker og melankoliker, og det funker, det funker jævlig bra.

Litteratur i er utgangspunktet stille. Lesing handler først og fremst om tenking, om å utvikle sin egen følsomhet ved å utvide sitt eget språk. Dette er noe som skjer i selve lesehandlingen, og som ikke kan skje noe annet sted. Altså kan ikke litteraturfestivaler gjøre litteraturens oppgave. Men hva så kan de gjøre?

For de fleste litteraturfestivaler er svaret enkelt; de kan selge bøker. Og dette er det de fleste litteraturfestivaler og litteraturarrangementer handler om. Det er derfor de fleste slike festivaler også først og fremst er for bransjefolk; for forfattere, forleggere, kritikere og journalister. Klart dette høres kynisk ut, men det er det på ingen måte; å få god litteratur i hendene på leserne er avgjørende for at leserne skal få lest god litteratur.

 

skjermbilde-2016-11-15-kl-14-10-05Trolig hadde litteratursymposiet også vært en bransjefestival om det ikke hadde vært for to av de faktorene som jeg har beskrevet over; Oddas beliggenhet og Gryttens fortolkning av forfatterrollen. Odda ligger sånn til at det er svært dyrt å få forfattere til byen og at de fleste aviser/tidsskrifter ikke tar seg råd til å dekke festivalen. Altså er det begrensinger på hvor mange og hvilke forfattere som kommer og på hvilken mediedekning de får når de er her. Dette betyr at de forfatterne som kommer i stor grad blir gjenbrukt i helt ulike arrangementer, noen ganger er resultatet kleint eller ufrivillig humoristisk, men de fleste ganger åpner det opp de tekstene som forfatterne har med seg i kofferten til Odda. Dette er helt i tråd med filosofien som ligger til grunn for Gryttens forfatterrolle; det er språket som er i fokus. Om ikke Grytten hadde vært i Odda og satt standarden, kunne symposiet fort blitt en fattigmanns Lillehammer, men det er det ikke.

Det er klart det også selges bøker i Odda, og at symposiet også ønsker det skal komme kontroversielle utsagn fra forfatterne som kan sette i gang langdryge debatter i Vårt land og Morgenbladet. Men det er ikke det festivalen handler om, de som driver symposiet driver det først og fremst for å kunne gjøre det igjen neste år. Kanskje er det motvillig at litteratursymposiet ikke er blitt en bransjefestival, men drit i det, symposiet er en kjærlighetserklæring til bøker.

(Bildene er hentet fra Bokmerkers instagram og Litteratursymposiets sider.)

Fredrik Hagen

Fredrik Hagen

Født i Odda, jobber som lyrikkformidler på litteraturhuset i Bergen og er i redaksjonen til dikt-tidskriftet Forsvinningspunkt.
Fredrik Hagen

Latest posts by Fredrik Hagen (see all)