Bokomslaget viser kameler, elefanter og nomader.

Forsiden er designet av Stephen Mulcahey/Tw,bildet er UK forsiden.

Swahili for the brokenhearted
– Cape Town to Cairo by any means possible

Peter Moore

Bantam books 2003

Jeg er veldig glad i å reise, men mulighetene har blitt litt færre i det siste. Da er det kjekt å kunne reise uten å forlate stua, eller vaktrommet på sykehuset om det er der jeg er, gjennom bøker. De gangene min indre nomade begynner å trippe leser jeg helst reiseskildringer, da kan jeg bli kjent med verden med tekoppen i hånd, jobben i behold og fortsatt grei økonomi.

Peter Moore er fra Australia og har skrevet flere reiseskildringer, blant annet nevnes Vroom with a View og No Shitting in the Toilet . Ut i fra det Peter selv skriver i denne boka er det ikke overraskende om du ikke har hørt om noen av de. Jeg plukket opp Swahili for the Broken-hearted på Nomaden. Jeg er sjelden innom nettsidene deres, men pleier å stikke innom butikken i Oslo de gangene jeg er i byen og har litt ekstra tid til å sose rundt. For et besøk på Nomaden krever litt tid. Jeg er veldig glad i å reise, noe som gjør at det fort går to timer der inne om jeg får stå i fred i seksjonen for reiselitteratur. Da drømmer jeg meg bort til neste tur. Swahili for the Broken-hearted ble plukket med for noen år siden av to grunner; jeg liker Afrika, og jeg hadde ikke tid eller mulighet til å reise selv. Det er mulig jeg hadde kjærlighetssorg på den tiden boka ble kjøpt, men det er noe uklart da jeg forsøker å huske tilbake.

Peters kjærlighetssorg får nok litt mindre oppmerksomhet enn tittelen antyder. Forholdet med Girl Next Door (GND) har nylig tatt slutt og er motivet hans for å dra fra Australia og på turen fra Cape Town til Cairo som han har drømt om. GND er med i en (kanskje flere?) av hans tidligere reiseskildringer, som antagelig er årsaken til at hun blir nevnt i det hele tatt. For boka ville ikke forandret seg nevneverdig uten kjærlighetssorgen som bakteppe. Det nylige brudde brukes litt som en unnskyldning for å la tiden suse behagelig forbi mens han koser seg i Cape Town, deretter nevnes det i en og annen setning senere i boka, før han avslutter med å legge det bak seg på slutten av boka. Det siste håper jeg ingen tar som en spoiler. Kjærlighetssorgen som bakteppe for turen er lite merkbart og en av svakhetene til boka. Den gir egentlig reisen hans bare en etterlengtet tittel.

Reisen går fra Sør-Afrika med Cairo og Sphinksen som mål. Målet er valgt på bakgrunn av et fotografi av bestefaren tatt der før han døde under andre verdenskrig. Videre har han en liten liste over reisemål han ønsker å se underveis, da han ikke har fått tid til å se de under tidligere turer til Afrika. Reiseplanen hans innebærer slummen i Johannesburg, Victoria Falls og bestigning av Kilimanjaro for å nevne noe. Hvert kapittel starter med et ordtak på Swahili, den engelske oversettelsen følger, og dekker videre et bestemmelsessted på reisen. Litt avhengig av hvor mye Peter Moore opplevde under oppholdet er kapittelet en by, et land eller en del av transportetappen. Om ordtaket på Swahili gjenspeiler handlingen i kapittelet la jeg dessverre ikke merke til. Jeg mistenker derfor at sitatene var tilfeldig valgt.

Humoren er styrken i fortellerstilen til Peter Moore. Det er underholdende å være med han på tur. Han blir irritert på sudanske ambassadører, havner på offentlig transport av den mer tvilsomme sorten og er med som statist i filmen «Nowhere in Africa» på veien nordover. Det gjør det underholdende å lese.

You know how, when someone drives really badly, you end up driving along wih them? Well, that was what I was doing. I sat beside the driver operating an imaginary set of pedals, applying the brakes when I thought they shold be applied rather than the ten minutes later that he did, I intensely scanned the road ahead with panic as he overtook on blind curves, waiting, for what littke good it would do, to react in an instant to the slow, overloaded truck that inevitably lumbered around the corner in the opposite direction. It was exhausting work.

Slike episoder gjør boka underholdene. Handlingen drives frem av møtene med ulike lokale personligheter og andre reisende. Best lesing er det de gangene møtene får han til å reflektere over tilstanden i landet eller der kulturforskjeller kommer frem. I Zimbabwe blir han kastet ut av bursdagsfeiringen til Mugabe fordi han er hvit, men den lokale han dro dit med hadde ikke tenkt seg slike konsekvenser. Eller i møte med sudanesiske ambassadører hvor han får testet temperamentet sitt. Videre har boka selvfølgelig som seg hør og bør beskrevet natur og terreng hvor reisen foregår, som preges av forfatterens egne meninger.

Jeg havner på at dette er en helt ålreit reiseskildring, ikke spektakulær men heller ikke en bok som ville passet inn i «Minutt for Minutt»-serien til NRK. Boka passer for deg som ønsker å reise i Afrika, men ikke helt har turt og trenger inspirasjon til å ta steget fullt ut. Den passer også for deg som foretrekker mer organiserte former enn backpacking som reisemåte, men gjerne vil lese om folk som har valgt annerledes. Har du reist som backpacker på det afrikanske kontinentet kunne du kanskje skrevet en slik bok selv, men hvorfor ikke sammenlikne? Halve moroa med å være på tur er å bytte historier om turen. Det er i bunn og grunn derfor reiseskildringer er artig å lese.

 

Mari Baardseth

Utdannet og arbeider som lege. Har vært aktiv leser siden leseligaen hvor man fikk stjerne på bibliotekkortet om man var medlem. Ganske alt-lesende. Skrev på blyantstreker før jeg ble bokmerke i 2014.

Latest posts by Mari Baardseth (see all)