Det var for noen somre siden. Det ble ikke pampasen i Argentina. Heller ikke Sulawesis regnskoger eller Indias jernveier. Det måtte heller bli til en annen gang. Men heldigvis: Man behøver  ikke reise veldig langt for å oppdage nye verdener – faktisk ikke lenger enn en time og et kvarter over til Aberdeen, hvor vidåpne dører venter på at jeg skal gå gjennom de.Aldri før har jeg vært så nært Hobbiton. Det kan skyldes det kortvokste menneskene, de utstående ørene og utstikkende tenna. Men aller mest tror jeg det skyldes språket. Jeg hører at jeg er i et engelsktalende land. Jeg forstår hva de sier. Likevel høres det ikke helt riktig ut. Det er som å være i mitt eget parallelle univers. Når alt snakkes på skrått, virker virkeligheten også litt skrå, akkurat som i Bilbo Baggins rike. Grønne lunder, urgamle trær, åser og knauser, stolte fjell, kronglete stier gjennom svale daler ut mot et vidåpent hav på den andre siden. Og midt i; et lurende monster som alle vet er der, men som bare noen få har sett silhuetten av.  Skottland er annerledes  – og altså bare en drøy times flytur herifra.

Edinburgh er en litterær by – det visste jeg ikke på forhånd. En liten rusletur på Calton Hill, som blant annet David Hume var en av initiativtakerne til. David Hume, en av Opplysningstidens fremste filosofer og mannen som sammen med John Locke regnes som opphavsmann til empirismen. Ikke visste jeg han var en av byens fremste borgere den gang han vandret brosteinsgatene langs Princess Street.

Gatelangs i litteraturbyen. Foto: Geir Ertzgaard

Pubrunder og littetarurrunder er ikke verst, og jeg forventer nesten at noen bokbloggere snart arrangerer fellestur dit. Forfatterne vandrer i gatene, Ian Banks, vel han _vandret_ der før sin for tidlige død, J. K. Rowlings, Harry Potters mor er like mye der som hun er i London og New York, Irwine Welsh, Walter Scott, Alexander McCall Smith, Ian Rankin og for andre mer eller mindre kjente forfattere for oss nordmenn har sine hverdagsmater her. Og gudene vet at Edinburghianerne vet å utnytte dette fenomenet, som jeg aldri har hørt om andre steder. For hvor mye setter Lars Saabye Christensen, Erik Fossnes Hansen og Jan Kjærstad preg på bybildet i Oslo? Du møter grupper av mennesker på litteraturvandringer hvor du snur deg, og hver august er hele byen én stor jøgler- og litteraturfestival.

Ganske morsomt var det å snakke med dama på Waterston i Princess Street. Jeg skrøt av bokhandelen hennes, og da hun hørte at jeg var norsk, glemte hun alle bak meg i køen og begynte å snakke om norsk krim, om Jo Nesbø som hadde vært i butikken hennes, om hvor ufordragelig hyggelig og grei han var, hvor godt de skandinaviske krimbøkene var oversett til engelsk, hvor spennende i hele tatt den nordiske krimlitteraturen var, og spesielt hvor morsomt navnene på norske skurkedeketviter er: Harry Hole, på engelsk blir det Harry Hole, selvsagt.

Slike bokhandler der du ikke kommer deg ut for du har kjøpt hvert fall det dobbelte av hva du hadde tenkt til halvparten av av det du hadde tenkt å betale. Hvilke bøker jeg kom hjem med? Litt for mange, men det gjør ikke så mye når halvparten av bøkene selges for halv pris, og full pris er halvparten av det jeg betaler når jeg går i en norsk butikk.

  • Stephen King . 11.22.63
  • Ian Rankin  The Falls
  • V. S. Naipaul – The Mask of Africa
  • Paul Theroux – The Tao of Travel
  • Susan Sonntag – On Photography
  • Umberto Eco – The Prague Cemetary
  • Jim Crace – Being Dead

Og igjen på Waterstone sto det tusenvis av bøker jeg kunne tatt med. Men det er som med god haggis. Du vil ha mye, men det er begrensa med hva du får plass til.

Filosofers siste hvilested. David Hume hviler seg her etter at han bidra til grunnleggelsen av empirismen. Foto: Geir Ertzgaard

LagreLagre

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg