La meg sove til dette bare er en drøm
Ellisiv Stifoss-Hanssen
Roman
Vigmostad og Bjørke, 2014
Jeg leser ugjerne bøker som handler om kreft. For det første fungerer hypokonderhjertet mitt ypperlig som det er. For det andre orker jeg ikke å lese om forferdelige og gjerne sanne skjebner om unge jenter som sakte men sikkert spises opp av kreft og stråling og cellegift. Men da min bokbloggervenninne som etter hvert kjenner min litteratursmak godt anbefalte meg denne boken (anbefalte er forresten ikke det riktige ordet. Hun ba om hun værsåsnill kunne få låne meg en bok) lot jeg alle fordommer falle. Det er jeg glad for.
Jeg har prøvd å forstå hva de mener, hva de vil jeg skal svare på. Hvor ofte skal jeg gråte før det blir en depresjon? Hvor stort er søvnproblemet, målt i tall langs en rett linje, hvis jeg vekkes av fine drømmer midt på natten av at livet er marerittet? Spørsmålene blander seg med kvinnekroppene som sitter spredt rundt i venterommet, gjør meg nummen. Tre, anslår jeg. Statistisk sett vil det bare være tre igjen av oss om fem år. Kvinnene børster vekk usynlig støv fra buksene, stirrer mot maleriet. Jeg orker ikke å se på dem, vil ikke vite hvem jeg må skyve ned på fjerdeplass for å overleve.
For dette er ikke en døende kreftpasients siste ord til verden, ikke en mors, søster eller datters tårevåte beretning. Debutanten Ellisiv Stifoss-Hanssen har kommet med en sterk roman som gjør inntrykk, ikke bare innholdsmessig, men også språklig. La meg sove til dette bare er en drøm handler om en rutinesjekk hos gynekologen som blir til et absurd teater om svulster på størrelse med mandariner og veneporter og strålekurer. Om forhold som rakner og en raknende tilværelse. Om å ha hodet innhyllet i bomull og kroppen pakket inn i glassfiber mens andre feirer jul. Om å skrive tanker for å kunne tenkte og ord for å kunne snakke. Om tankene som floker seg sammen og om ordene som ikke kommer. Om et sort hull i underlivet som suger til seg alle kreftene du eier.
Hva det enn var, så var det stort nok til at gynekologen kunne se det med det blotte øye. Peke på det. Hvordan kunne jeg ha en hel frukt der inne uten å legge merke til det? Alt jeg ville, var å grave den ut med en spade. Skrape, klore, skjære. Ut. Det bodde noe der inne som ikke var meg. Med ett føltes det som om jeg manglet underliv. Det var kollapset, sugd sammen til et lite punkt, et sort hull. Bena møttes midt på magen.
Det er så fælt og fysisk. Så nært og direkte om en persons opplevelse av en brutal sykdommen og en minst like brutal behandlingen. At romanen er skrevet fra førstepersons perspektiv gjør den ekstra intrykksfull. Teksten følger ikke sykdomsforløpet fra A til Å, og det er noe av det som gjør den så intens. Det er nettopp den ukronologiske blandingen av nåtid, fortid og fremtid som skaper spenning. Som gjør dette til et stykke sterk litteratur. Forfatteren lar ikke den fryktelige kreften tale for seg, men tar i bruk sine egne bilder. Samtidig er dette ikke først og fremst en bok om kreft. Vel så mye handler den om oppløsningen av kjærlighetsrelasjoner. Om mangelen på tilstedeværelse i et forhold. Hovedpersonen har en tendens til å rømme inn i seg selv når ting ikke fungerer. Hun beskytter seg bak sin følelsesmessige nummenhet. Bare gjennom skriften klarer hun å snakke om det hun føler. Dominerende Kristin som hun lar ta over. Angsten og den brutte forlovelsen. Etterfølgeren Anne Marie som ikke er, ikke vil fylle rommet etter Kristin. Forholdene glir inn i hverandre i erindringen og blir til en verkebyll like stor som kreftsvulsten i underlivet.
”Skal jeg noe spesielt med deg?” fortsatte jeg. Anne Marie snudde seg sakte mot meg. ”Nei, si det,” svarte hun. ”Være sammen med deg?” prøvde jeg. ”Ja?” spurt Anne Marie. ”Er det det du vil? Ikke bare oppholde deg i sammen bygning som meg, men være mitt menneske?” Jeg presset armene inntil kroppen, prøvde å krympe. I brøkdelen av et sekund sto det klart for meg at de ordene jeg manglet, kunne ha reddet et forhold som snart bare fantes i et album. Jeg så tårene renne i ensomme bekker fra øynene hennes. Før dette visste jeg ikke hvor stor plass hun opptok i brystet. Men nå, idet Anne Marie rev seg løs, verket det. Et hulrom på størrelse med en basketball ble igjen, og vakuumet trakk i muskler og innvoller. Alene. Lungene og ribbeina sank ned i magen. Neste gang Anne Marie gikk ut derfra, ville hun ikke komme tilbake.
Denne boken gir meg klump i halsen og vondt i både hjerte og livmoren. Det kommer nok ikke til å gå over med det første.
Folk kommenterer