Tysk flaggVi var så fornøyd med Harry Potter-dagene at vi prøver oss med flere temauker: De nærmeste dagene blir det fest for oss germanofile med det vi kaller Fokus Tyskland.

Ulrike Meinhof – en biografi
Jutta Ditfurth
Cappelen Damm, 2009

Det er trist å melde at dette er en biografi for spesielt interesserte. Selv har jeg studert tysk historie ved Universitetet og er godt over gjennomsnittlig fascinert av landet, men likevel slet biografien lenge med å fengsle meg.

Navnet Ulrike Meinhof i seg selv ringer ikke alltid en bjelle hos unge mennesker i dag, men derimot er det mange som nok har hørt «noe» om Baader-Meinhof og Rote Armee Fraktion (RAF). Som navnet antyder var Ulrike Meinhof en viktig bidragsyter i begge. I denne biografien får vi en grundig gjennomgang av Ulrikes liv via skilte foreldre til oppvekst hos moren og hennes lesbiske livspartner Renate Riemeck, til en akademisk karriere som nesten ble en doktorgrad, til stadig mer oppmerksomhet på kommunismen og ønsket om å ville ta et oppgjør med fascismen som hun mente fortsatt fantes i etterkrigs-Tyskland.

Baader Meinhof plakat

Ingenting gjør deg så skurkete som en 70-talls etterlysningsplakat.

Meinhof ble del av en terrorbande med opplæring blant annet fra PLO, som plasserte bomber, holdt voldelige demonstrasjoner og oppfordret til internasjonal solidaritet med Guatemala og Vietnam. Samtidig demonstrerte de mot en rettstat som stadig laget nye lover for å dømme dem hardest mulig – plutselig kunne politiet skyte på åpen gate, foreta ulovlige husrazziaer og nekte dem selvoppnevnte forsvarere. Forfatteren balanserer fint mellom å beskrive RAFs aksjoner og samfunnets reaksjoner på dette. Selv har jeg ikke opplevd 1970-tallet og vet ikke hvilken sympati jeg ville følt for gruppen nå, men Ditfurth gjør det lett å se motivasjonen til gruppen, uten å forherlige en geriljatilværelse.

Jeg synes boken tidvis sliter voldsomt med et tungvint språk. Av og til dukket det opp setninger som ikke ble avsluttet, eller med så mange innskudde leddsetninger at hele avsnittet måtte leses flere ganger for å skjønne hvem som egentlig hadde gjort noe med hvem eller hva og hvor. Jeg har ikke lest den tyske originalen, men mistenker at denne språkdrakten faller mer naturlig i et tysk hvor kasusen kan hjelpe i oppklaringen av slike oppfattelsesproblemer.
I tillegg er tysk politikk og organisasjonsstruktur ganske vanskelig å holde oversikt over fordi hver eneste organisasjon har en trebokstavsforkortelse. RAF klarer man greit å holde styr på, men blander du inn BKA, SPD, BRD og FDP kan det fort bli veldig forvirrende. Dette er selvfølgelig ikke forfatter eller oversetters feil, men gjør det hakket vanskeligere for den gjengse nordmann å lese om politisk spill i Tyskland.

Å fortelle en interessant livshistorie kan godt ta 370 sider, men for min del ble det for mange detaljer om hvor hun ferierte sommeren 1948 eller hva den ene professoren hennes het (han som aldri nevnes igjen). Et visst detaljnivå må til, og jeg har ingenting imot festlige anekdoter, men man leser jo ikke biografier for å lese om det helt vanlige som alle mennesker opplever. Når Meinhofs liv i så stor grad ble spennende først på slutten, blir det 30 mindre interessante år med ferier og middager først…

Men så tar det seg voldsomt opp på slutten. Rettsdramaet som presenteres utkonkurrerer enhver Kongo-rettsak hvilken dag som helst. Og dette er midt i Europa for bare 30 år siden: Fangene ble totalt isolert i flere måneder, uten tilgang til radio, skrivemaskin og besøk. Advokatene deres ble ikke informert om hvor de befinner seg, og i tillegg stikker Høyesterett kjepper i hjulene for solidariske advokater hele tiden. Fangene gikk til slutt til sultestreik for å bedre sine vilkår, men ble nektet tilsyn av uavhengige leger, slik at de var så utslitt under rettsaken at de ikke snakket i fulle setninger.

Forlaget snakker høyt og stolt av at det kommer frem mange nye detaljer i denne biografien. Siden jeg ikke har lest andre Meinhof-biografier håper jeg at det for Guds skyld er om rettsaken og hennes liv som terrorist, og ikke det ubestridelig imponerende researcharbeidet som er lagt i å finne ut hva hun spiste til frokost 2. juli 1963.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)