8702154501

Bjørn Rasmussen

Pynt 

Roman

Gyldendal Danmark, 2013

 

Romanen Pynt har spydd sitt indre utover 170 sider. Aldri har det vært så fristene å innta ordene som beskriver restene av et menneske.

Som et organ jeg ville holde rundt, masere og kjele for. Et rått og menneskelig organ man vil transplantere og amputere, holde det i hendene og forstå hvordan noe så ekkelt kan være så vakkert. Setningene og assiosasjonene tømmes ikke for mening i sin gjentagende utsøtelse av menstrajon, urin og spy. De fortsetter å dunke på sidene. Kjønnet, hjernen og samfunnet blir kastet opp mellom linjene – og legger seg som en høyst leserverdig dam av ord på papiret.

Rasmussen balanserer mellom det ekle og det vakre, mellom det ynkelige og det uovervinnelige. Hans protagonist er innlagt på psykiatrisk. Kaster opp all føde, spyr alfabetisk opp hele kokeboken og sitter igjen med en tommhet som fyller hele hjernen. Under en dyne som veier 7kg blir angsten i kroppen trykket ned i madrassen, eggeplommene på sølvskje tvinges ned i svelget, og samfunnet presser nesten like hardt som de tusentalls små plastkuler den tunge dynen er fylt opp av.

Der Huden, Rasmussens debutroman, er kropslig brutal til det nesten rasende har Pynt latt seg synke ned i angsten etter anfallet . Hard analsex er delvis byttet ut med langsomme mensturasjonssykluser. Der Huden har det såre liggende under raseriet, har Pynt raseriet mot samfunnet liggende under alt det hjelpesløse. Og det fungerer. Med en nydelig veksling mellom de store følelsene og de små ulekre detaljene ble jeg grepet av denne kroppen av tekst som Rasmussen dissekerer  rett foran øynene mine.

Kroppen blir både årsak, problem og løsning idet angst, tanker og sosiale overveielser kuliminerer i legemets inntagelse og utstøtelse. To fingre i svelget renner ut som fittesaft, avføring og syre på tennene;

«Jeg propper hele min hånd, hele min arm op i min kusse, albuen og overarmen og skulderen, jeg åpner min mund og op af svelget, forbi drøblen, kommer min knytneve til syne, og hånden åpner seg op som en blomst i min gane, og der ligger hjertet i håndflaten, som en pærle i en østers, og perlen stråler av lys og oplyser mit ansikt; rynken i panden, øjnene, som ikke er særlig forvente med forlystelser, næsen, som kvier seg og læberne, læberne, som står til tælling, som er dem, der implanteres med skam»

å skjønne kjønnet

Protagonisten er forelsket i en jente, har sex med en mann, erotiserer sin bror og maler det hele ut med en blanding av sæd og menstruasjon. Spørsmålet om kjønn er høyst present i boken. Et udefinerbart og befriende forhold til kjønnet skaper en forvirring som setter det hele på spissen. En mannlig forfatter presenterer oss for en kvinnelig jeg-forteller. Men protagonisten er hverken kvinne eller mann, jente eller gutt, menneske eller gjenstand. Etter at kjøleskapet er tømt, fortært og kastet opp igjen sitter vi tilbake med et skall at et menneske som desperat prøver på å fylle seg selv med innhold. Hvis det ikke er eggeplommer, hvis det ikke er kjærlighet, hvis det ikke er sex – hva er det så? Mellom umulige kjærlighetsforhold, angst og sykdom renner protagonisten ut av seg selv.

«Mensturasjonslagenet, mit lort. Sølvdråber under øjnene, man kan sætte dem fast med en særlig slags lim. Jeg ser mig selv på et gammelt sort-hvid fjernsyn, jeg græder ved et tre. Dette er ingen skærende trods, opsætsig. Der er ikke nogen, der fniser, det er en portør, der skraber skidt af gulvet med en kniv. Eller en ske. Jeg er ikke død. Jeg er bare ikke så tydelig lenger.»

En personlighet hviskes ut av sterke medisiner, og flyter inn i en utydelig versjon av segselv. Fra innsiden av psykiatrisk avdeling er det dem på utsiden som er gale. Hvordan overlever menneskene der ute i verden, den er jo så ulevelig. De store følelsene foregår i de lukkede rommene. En forelskelse til en kvinne full av tatoveringer, overveielser av tilværelsen fra pasientrommet, følelsen av en kropp under tusenvis av plastikkuler samlet i en dyne. Innsiden er et kjøleskap, alltid kaldt, alltid tomt – men vi åpner det igjen og igjen, gjør vi ikke.

Vi åpner den igjen og igjen, gjør vi ikke.

Latest posts by Tora Døskeland (see all)