Om-moerke«Jeg skriver jo master om denne boka, se på det her da! Denne boka er helt vilt avansert og kompleks, ass. Og nå, nå skal jeg si det til henne!»

 
Det var en aprilkveld tidligere i år, jeg sto i kø for å få Josefine Klougarts signatur i boka mi, eller altså boka hennes, Om mørke, hennes nyeste utgivelse. Jeg hadde akkurat sett henne snakke med Kjersti Skomsvold, eller var det omvendt, de to snakket i alle fall sammen på scenen, og jenta bak meg i køen holdt altså på å skrive masteroppgave om Klougarts nyeste utgivelse. Boka hun holdt i hånda var full av små lapper, skrikende rosa, grønne, gule, oransje, og det var en nærmest anklagende tone i stemmen hennes, som om Klougart kunne holdt seg for god til å skrive denne boka så helsikes komplisert. Selv om jeg bare var kommet omtrent halvveis i romanen, forstod jeg hva masterstudenten mente med kompleksiteten. Kanskje hadde jeg også forstått frustrasjonen hennes, dersom jeg skulle skrive en masteroppgave om boka og ikke et blogginnlegg.

Jeg var altså rundt 150 sider inn i denne romanen, mitt første møte med danske Josefine Klougart, og jeg hadde for lengst forstått at dette ikke var en hvilken som helst bok. Denne romanen hadde en effekt på meg som det er vanskelig å beskrive presist nok. Klougart skriver på en sånn måte at jeg må stoppe opp, fordi jeg må lese setninger og avsnitt om igjen, stoppe opp fordi jeg må tenke, smile, grøsse, se på boka med et spørrende eller mildt sjokkert blikk – på et tidspunkt sa jeg høyt til meg selv «nei men Josefine da, uff». Som tittelen indikerer, er det ikke en hyggelig leseopplevelse man har i vente her. Før jeg gikk inn på Litteraturhuset denne kvelden satt jeg på trikken og leste, og den scenen Klougart skrev frem for meg der, et sted mellom Skøyen og Nationaltheateret, satte meg helt ut. Den gjorde såpass inntrykk at jeg måtte holde meg selv igjen, hadde jeg ikke det så hadde jeg nok vist teksten til den stakkars intetanende mannen på setet ved siden av meg, tvunget ham til å lese den slik at vi kunne diskutere dette sammen.

Mange av Klougarts tekster i denne boka starter med et stillbilde eller et fotografi som beskrives for leseren. Ut fra dette tas tekstene i ulike retninger: noen ganger zoomes det inn i bildet, andre ganger dukker mennesker opp, innimellom er det dialog, men som oftest ikke. Av og til zoomer hun ut og kobler inn lyset, livet, døden, alle de store temaene, og skaper overganger, synliggjør paralleller mellom naturen, menneskene og disse store eksistensielle spørsmålene. Nettopp døden opptrer i egen mørke person i denne aktuelle scenen, som jeg altså leste der på trikken og som etterlot meg med kjeven på brystet og heldekkende gåsehud. Scenen går over flere sider, men jeg har hentet tre deler av den for å illustrere hva jeg snakker om her, fra begynnelsen, midten og slutten av den.

Den nedadgående solen. Hvordan det ser ut som lyset dukker seg, tar et kaldt tilløp for så å feie gyllent inn over landet, fra et sted ute ved enden av åkrene, der hvor åkergrensen går og skogen begynner; vennlig, men rasende, som den tilsynelatende kulden i hvitglødende kull, eller som en tilsynelatende omsorg for noen grunnleggende detaljer, som egentlig er en skuffelse over noen helt grunnleggende forhold. Hvordan tingene passer sammen, hvordan et forløp trekker noe gjennom en, sommer høst vinter, rytmen i kjødet, de forskyvningene som også kan være.  

Klougart beskriver en gruppe unge jenter som rir på hver sin hest omkring i en innhegning. Alle kastes av, blir slept etter hestene, og dør. Roen fortellerstemmen beholder, den nøkterne og til tider estetiske gjengivelsen av det som skjer, er ubehagelig, og gir meg følelsen av at jeg må ut av dette, bort fra dette bildet, jeg vil snu meg og gå i motsatt retning. Jeg kunne klappet sammen boka og bestemt meg for at Klougart ikke er min type forfatter. Men så er hun jo det, så har hun dette grepet, hun har språket, og hun makter å gjøre selv denne groteske scenen til noe vakkert. Og det var det som forstyrret meg mest, i lesningen av denne boka, og som jeg innså første gang da jeg leste denne scenen, at det var vakkert. Selv om jeg kjempet imot min egen anerkjennelse av dette forferdelige, måtte jeg medgi at jeg syntes det var nettopp det, vakkert. Jeg satt der på trikken og spurte meg selv om jeg var i ferd med å bli en psykopat, blottet for empati og medmenneskelighet, som hadde lyst til å lese dette kapittelet i boka om igjen. Jeg trodde ikke jeg hadde noen særlig dragning mot mørke, dystre, vonde beretninger om livets skyggesider, men her var jeg altså, vilt begeistret for disse sidene som beskrev unge jentekroppers vei ut av selve livet. Herregud.

Plutselig endrer lyset seg. Et omslag i alt samtidig; solen kaster sine stråler ut til sidene, som om strålene var armer, slått oppgitt ut til sidene, i avmakt, men lenger og sterkere; og kulden i tingene, mørket i tingene som kommer til syne, strekker seg etter jentene, hestene, de malte oljetønnene og de stripete bommene, hjelmene mistet i gresset. Det neste man ser, er kropper som løftes, noen centimeter, tjue, femti centimeter opp i luften, strakte fingre, tenner som også avslører et mørke. Et kort brak. 

Som med all litteratur som appellerer til meg, er det språket, selvfølgelig. I min påstand om at jeg ikke liker det mørke og dystre minnet noen meg på hvor begeistra jeg var for Kristina Leganger Iversens I ringane. Forklaringa på hva som er så tiltrekkende hos Klougart, som hos Leganger Iversen, er språket; skriver man godt nok, kan man lokke selv en Disney-elsker ut i den mørke virkelighetens dystre sjangerskog. Klougart scorer i tillegg høyt på meningstetthet i teksten, samt på denne allerede nevnte kompleksiteten. Som leser må jeg jobbe for å komme inn i teksten, prøve å forstå den.

Det er ikke et tydelig narrativ romanen igjennom, beskrivelsen fragmentert har vel aldri vært mer treffende. Midt i boka er det et kapittel som heter Sapfofragmenter, hvor Klougart legger tekst utover sidene som et ufullendt puslespill; samme format som den greske legenden vel også benyttet seg av. Ved første gjennomlesing virket dette kapittelet kaotisk og uoversiktelig, jeg begynte å lure på om Klougart hadde vært på en utstilling med abstrakt samtidskunst av typen «et sjokoladepapir ligger på en stol», og så er det opp til publikum å tolke meningen og budskapet. Kanskje har hun hentet inspirasjon fra noe slikt, tenkte jeg, ristet litt på hodet og bladde meg raskt gjennom dette kapittelet. Men så, noen dager etter at jeg var ferdig med boka, gikk jeg tilbake til det. Og da så jeg hva hun gjorde, hvordan denne lekenheten i teksten gjorde den fleksibel og til et slags spill for leseren, «se om du finner den røde tråden her», noe som var fint og morsomt. Men Klougart krever sin kvinne, hun krever tid, hvis man skal nå helt inn i teksten. Når man så kvinner seg opp, gir henne den tiden og fulle oppmerksomheten, begynner man å se sammenhengene. Og så kommer den til syne, nettopp denne sammenhengen, denne evige relasjonen mellom alt vi ser og er og opplever, i selve romanen. Denne eksistensielle koherensen er både direkte uttalt, og den går som et slags gjennomgående (mørkt) gulvbelegg i alle de rom og situasjoner Klougart tar oss med inn i.

Om natten er det fremdeles mye igjen å si. En oppgave for noen som kan holde ut lyset, det lyset som skinner kunstig. Over banen, fremdeles. Hestene fortsetter, leddene beveges, skyggene kastes fra den ene siden til den andre. Om mørke er det fremdeles en del å si. Om åkrene og åkrenes mørke, åkrenes natt. Om hestene også, nattens hester; om dem er det mye mer å si. Og jentene, det mørke over den hvite huden deres, døden pudrer huden så fint, det hvite, litt grønnlige skjæret huden får; det blekrøde i leppene deres.

Tilbake på Litteraturhuset den aprilkvelden (et arrangement med den svært treffende tittelen «Operasjon uten bedøvelse»): Skomsvold ba Klougart om å lese et kapittel fra boka, et som Skomsvold hadde valgt ut og likte ekstra godt. Begrunnelsen lød omtrent som «fordi det viser hvordan noe forferdelig også kan være vakkert» (fritt fra hukommelsen). Og så begynte Klougart å lese nettopp denne scenen som jeg har mast om i hele dette innlegget. På dansk. Og jeg satt der, som paralysert, salen var tyst som i graven og både min gravide sidekvinne og jeg hadde nokså forpinte ansiktsuttrykk mens hun leste. Klougarts stemme som plutselig virket mørkere, dypere, og den rolige, rytmiske måten hun leste på – aldri før har en opplesning satt meg så ut av spill. Samtidig ble jeg letta, over at det ikke bare var jeg som lot meg fascinere av dette grusomme mørket forkledd i språkets inntagende og fortryllende kjole; vi var flere.

Smilende og hyggelig signerte Josefine Klougart boka mi. Hvordan samtalen mellom masterstudenten og forfatteren fortonet seg, vites ikke, det var dessverre ikke noe naturlig sted for meg å liksom slentrende henge rundt på i nærheten av dem for å tyvlytte.

 

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)