Nyttårsraketter og boligblokker på Furuset bokcover

Furuset
Linn Strømsborg
Flamme forlag 2014

Jeg tror aldri jeg har blitt så glad for ikke å finne et innlegg på bokmerker.org som da jeg etter et søk fant ut at ingen her hadde skrevet om Furuset tidligere. Så heldig for meg! Da kan jeg benytte anledningen til å fortelle hvorfor jeg likte den så godt.

 

Stemningen. Hele tiden lar forfatteren stemningen påvirke meg som leser. Hun gjør det med enkle grep, som er veldig effektive. Som å zoome ut fra hovedpersonen og bli omnipotent mens omgivelsene skildres, for deretter å zoome inn igjen. Den evige vinteren, som jeg føler speiler Eva som virker å være i en slags dvaletilstand. All traskingen, lyttingen til Kent og de små hverdagsøyeblikkene.

I Oslo og gatene på Høybråten har snøen tatt helt over og gjort alt hvitt, trær og veier, hus og gangstier, og du kan se elg labbe over veien om du følger med. Du kan også se en gudsforlatt bil som bremser og skrenser akkurat tidsnok til at skogens konge kan labbe i trygghet på den andre siden, og høyt oppe i himmelen kan du ikke høre hjertebanken til sjåføren, som må trekke pusten noen ganger før han starter bilen og kjører videre, (…)

Nostalgi. Som Gina forklarer det så fint her. Jeg er ikke oppvokst på Furuset, mitt miljø lignet ikke Eva sitt, men det er gjenkjennelse og det kunne vært min vennegjeng. I hvertfall nesten. Det er få bøker som får meg til å savne Jessheim (har Jessheim forresten vokst litt på kred-skalaen eller er det like harry som da jeg var 18?), men denne gjør det.

 

Språket. I mitt hode er dette en film. Litt Fucking Åmål møter Miranda July, om dere skjønner hva jeg mener. Boka utspiller seg med filmscener. På grunn av skildringene, trasking i snøen, bilbomber og det å ikke vite hva man vil uten egentlig å si det høyt.

Hvor er festene du så på tv hvor er Johnny som forteller foreldrene dine at ingen får parkere deg i et hjørne, hvor er han som skal be deg på skoleball, hvor er egentlig skoleballet i det hele tatt, de greiene i gymsalen er jo bare helt dust, og du tilbringer fortsatt nettene med å ligge alene inne på rommet ditt og skrive i dagboka di om alt det som ikke skjer, og du begynner på videregående, og når ballen begynner å rulle, når gutten sier hei til deg, når du ikke lenger gremmes av å se deg selv i speilet, når nettene bare er ølkasser og russefester, når du har glemt hvorfor du lengtet etter alt dette, når du sitter i din egen leilighet, helt alene, og ser en etter en av vennene dine flytte til utlandet, få seg samboer, forlove seg, ta eksamen og begynne i jobb, når du står opp hver dag og går samme sted, enten det er til en jobb eller en lesesalsplass, når du innser at ting begynner å bli som de skal være, at ting begynner å sette seg, lengter du kanskje tilbake til den benken du likte å sitte på da du ennå ikke kjente det mennesket du er blitt i dag, da alt som gjorde vondt var det verste som hadde skjedd deg, da alt som var fint var det vakreste som fantes, da følelsene dine fylte hele deg, og hjertet ditt i hvert fall fortsatt var varmt.

Fortellerstemmene. Jeg var litt urolig for at skiftet mellom første persons fortellerstemme og tredje persons stemmen skulle bli forstyrrende, men det er et grep som fungerer godt i denne boka. Det at det skifter fra jeg-personen Eva til den allvitende, som viser deg ungdomsgjengen som tenner på biler, som zoomer ut, bidrar i stor grad til å sette stemningen i boka og til å tegne Furuset for meg som leser.

 

Dialogen. Alt det usagte mellom Eva og bestekompisen fra barndommen, Jo. Alt det som ligger mellom linjene i dialogen. Magisk.

«Syns du ting er bedre nå som vi er blitt voksne?»

 Jeg ser på ham over skjerfet, venter på at han skal svare. Han møter blikket mitt og trommer forsiktig på rattet, flytter på seg i setet.

«Ja, eller…» Han legger hendene i fanget. «Ting er jo både bedre og dårligere. Det er vanskelig å være voksen mend det var vanskelig å være liten også, synes du ikke?»

Jeg svarer at jeg synes alt er vanskelig. Han nikker sakte.

«Alt er vanskelig, å stå opp, å gå på jobb, å snakke med folk, å være glad i noen, å være sint på noen, å gi opp, å fortsette.» Jeg sukker og ser på ham etter å ha sagt det.

«Det skal kanskje ikke egentlig være så vanskelig,» sier JO. «Kanskje det er noe som gjør at du synes det er ekstra vanskelig?»

Forfatteren selv har skrevet for bokmerker, men ikke mens jeg var en del av redaksjonen. Det kan være derfor boka ikke er omtalt tidligere. Det syns jeg er grunn nok til å komme med en liten omtale nå, selv om boka er fra fjorårets utgivelser.