En av de vakreste bøkene jeg har lest i livet mitt utkom på Flamme Forlag i fjor høst, en liten utgivelse ikke så mange fikk med seg, tror jeg. Boka er tynn og grå, ser relativt anonym ut, og for meg og sikkert mange andre, var forfatteren ukjent. Allikevel kjøpte jeg den, jeg jobber jo i bokhandel og på en måte også i Flamme forlag, så heldigvis fikk jeg med meg at boka utkom, at boka finnes, og heldigvis leste jeg den i løpet av noen vårdager i år, siste side vendt på 19-trikken på vei til jobb, kaffekoppen i hånd og hjertet i halsen.

Édouard Levé (1965 – 2007) var fotograf og kunstner i tillegg til å være forfatter. Han utga Selvportrett i 2005, altså i en alder av 40. Jeg leste den som 25-åring. Det er en bok om et liv, om en mann. Det er en bok, men også et selvportrett satt sammen av setninger. Den ene setningen følger den andre, nesten som en assosiasjonslek, og alle handler om ham – om livet hans. Det handler om følelser og tanker, om hva han liker og ikke liker, hva han har opplevd og hva han vil oppleve.

Jeg var 25 da jeg leste den, jeg er jente, jeg er ung og jeg bor i Norge, og han var 40 og bodde i Frankrike, så vidt jeg vet har jeg ikke så mye annet til felles med Levé enn at vi er mennesker i samme verden og allikevel kjente jeg meg igjen i 90% av setningene han har fylt boka med – og de resterende 10% lærte meg noe nytt om ikke bare ham, men sikkert også andre mennesker.

Jeg er så begeistra for denne lille, tynne boka. Det første jeg gjorde da jeg hadde lest den, var å sende en melding til en venn med en anbefaling og min spontane anbefaling var dette: «Du må lese denne boka her. Den er tynn som en flis, men den rommer et helt jævla liv! Jeg grein som en tulling og koste meg som en dust – du bare lese denne boka.»

Ikke overbevist? Her har du et utdrag:

Som tenåring trodde jeg at Livet bruksanvisning ville hjelpe meg med å leve, og Selvmord bruksanvisning med å dø. Jeg har tilbrakt tre år og tre måneder i utlandet. En av vennene mine finner nytelse i å bedra. Jeg glemmer det jeg ikke liker. Jeg har kanskje, uten å vite det, snakket med en som har tatt livet av noen. Jeg kikker alltid inn i blindgater. Det som kommer på slutten av livet, skremmer meg ikke. Jeg hører egentlig ikke etter når noen snakker til meg. Da jeg var to år gammel, snakket jeg med Salvador Dalí. Det ville tatt lengre tid å beskrive livet mitt i detalj enn å leve det. Fødselsdatoen som står på ID-kortet mitt, er feil. Jeg vet ikke hvem jeg øver innflytelse på. Jeg snakker med tingene mine når de er lei seg. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver. Jeg bevarer roen under gjenforeninger. Jeg har ingenting imot nyttårsaften. Femten år gammel var jeg midt i livet, uansett hvor gammel jeg måtte bli. Jeg tror det finnes et liv etter livet, men ikke en død etter døden. Jeg spør ikke om man elsker meg. Jeg vil bare én gang kunne si uten å lyve: «Jeg dør.» Den beste dagen i livet mitt har kanskje allerede vært.

Ja? Ja. Ikke sant?

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)