Yarden
Kristian Lundberg (oversatt av Trude Marstein)
Flamme Forlag 2011
123 sider

I forrige uke anmeldte Gaute Mørkets rike, en bok om hvordan det er å leve i Nord-Korea, og siterer fra boka om to som drukner en hund for å ha noe å spise: ”Hele tiden husket Hyuck farens formaning: “Det er bedre å sulte enn å stjele.” I den imaginære samtalen Hyuck hadde gående med faren, svarte han: “Du er ikke en helt hvis du er død.” Helt i tråd med det nordkoreanske ordtaket “Nestekjærlighet begynner med full mage.”

Parallellen til Kristian Lundbergs betraktninger i Yarden, om hva det er å være et menneske, er slående:

Hva er det som utgjør et menneske? Ofte stopper tanken der: Hva utgjør et menneske? Jeg kan ikke svare på det. Av og til tenker jeg at det som skaper et menneske, er evnen til å velge det gode. Andre ganger tror jeg ikke engang at det finnes noe som heter godhet. Hva kreves av oss som kaller oss mennesker? Jeg tror mer og mer at det som kreves av oss, er å skape forutsetningene for at vi kan velge det gode hvis vi vil. En utsultet har ikke de forutsetningene, en som er redd for å miste jobben, har heller ikke de forutsetningene. Det gjør oss umenneskelige. Systemet utnytter dette. Bruker oss.

Det føles ekstremt å si at det å være svensk underklasse skal være tilsvarende som å leve i et menneskefiendtlig diktatur, men så er det heller ikke de fagorganiserte industriarbeiderne Yarden beskriver. Dette er på ingen måte den arbeiderklassen sosialdemokratene tradisjonelt glorifiserer. Det dreier seg heller om de som virkelig er nederst på rangstigen, som ikke kan hjelpes av noen fagforening, de som er desperate og uten reelle valgmuligheter. De som ikke har fast arbeid, men som aldri kan si nei til en vakt, for da havner de nederst på lista, og blir straffet med å ikke få noe arbeid på en uke. De som ikke har verneutstyr, eller HMS, som må finne seg i å vaske biler ute i minusgrader uten hansker, fordi de ikke har noen alternativ, og det er mange bak dem klar for å ta deres plass om de skulle protestere.

Tyngden med arbeidet, maktesløsheten og den grove utnyttelsen av mennesker er den ene historien i Yarden. Samtidig er det to andre historier i den knappe romanen. Den ene er historien om han som vokste opp helt nederst i samfunnet, et barn som er sviktet, med en forutbestemt skjebne. Den andre handler om å skrive, om et sterkt behov for å skape kunst. Historien veksler mellom de forskjellige historiene i et repetitivt mønster som gir romanen en form som passer til innholdet.

Dersom du bare har fått med deg overflaten av det som har blitt sagt om Yarden, kan du lett få inntrykk av at det handler om en mann som har falt ut av middelklassen. En idé om at dette kunne skjedd med alle. Boka er tydelig på at det ikke er tilfellet, det kunne ikke skjedd alle, samtidig gjør det ikke historien mindre sterk. For ingen fortjener å ha det slik, det er ikke fallet som gjør inntrykk (det er heller ikke et stort tema), det er realiteten i situasjonen for de som er på bunnen. Nettopp ved å demonstrere at det ikke kunne skjedd alle, trekker Lundberg fram den manglende klassemobiliteten i samfunnet vårt. Tilfeldigheter var ikke det som førte han til Yarden. En gutt som vokste opp med en alvorlig sinnslidende mor, som aldri fullførte skolen, som gikk fra tungt kroppsarbeid på timesbasis til et liv som forfatter, en mann uten utdanning, hvor skal han vende seg når skribentarbeidet ikke lengre kan betale for livsoppholdet hans? Han vender tilbake dit han startet.

Selv om tematikken åpenbart er samfunnskritisk, og boka er historien om en del av livet til forfatteren, er dette ikke dokumentarisk. Lundberg skriver vakkert om disse harde periodene i livet sitt. Språket er økonomisk, vakkert i sin poetiske knapphet, og passer godt til hans usentimentale beskrivelse av livet sitt:

Jeg er trøtt; som vanlig. Kroppen verker. Den siste tiden har jeg gått ned i vekt; en fjern venn sier at jeg ser frisk ut, en nær venn spør hvor lenge jeg har vært syk.

Han skildrer hvordan han står opp så tidlig om morgenen at han kan skrive i ti minutter før han går på jobb.

Hver morgen når jeg våkner, setter jeg meg ned ved kjøkkenbordet og skriver et par linjer i notatboka mi. Jeg lar hånden bli ført framover. Jeg drar den tilbake. Verden trer fram. Den gjør seg tydelig. Jeg blir en del av den. En stund tenkte jeg at jeg skulle skrive en diktlinje hver dag, og at jeg ved slutten av året ville ha et helt arbeidsår sammenfattet, krystallklart, som et enkelt skarpt saltkorn.

De tre historiene henger sammen i en narrativ spole: trangen til å skrive som oppsto da han som ung jobbet på samme måte som han nå jobber på Yarden, oppveksten fylt av redsel og til slutt skuffelsen som dannet utgangspunktet, som igjen ledet han tilbake dit han kom fra. Skrivingen som et lyspunkt, men like mye en nødvendighet i tilværelsen.

Yarden er en tynn bok, som tvinger deg inn i en virkelighet som du helst så at ikke fantes, men som faktisk evner å få deg til å reflektere over hvordan vi kollektivt svikter når vi ikke ser barn som kommer likbleke fra sommerferien, men dikter opp at de har vært på seiltur, eller arbeidere som ikke lengre har forutsetningen til å være et menneske på grunn av systemet de må leve i.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)