Etter å hå fått på meg at jeg er en kvasipoetisk ungdom,  har jeg tenkt på at jeg  kanskje ikke er poetisk nok på Bokmerker. Er det kanskje min feil at Bokmerker ikke når opp til poetiske eller ultrapoetiske standarder?  Da er det er kanskje ikke så dumt å se litt på kvasipoesi innen tegneserier i dag,  for dermed å dra opp mitt eget poetiske nivå til noe som kan minne om i alle fall demipoetiske høyder.

Dessverre er dette letter sagt enn gjort. Problemet med å overføre dikt til tegneserieform er at dikt på mange måter er ordbilder. Hele poenget med poesi er jo på en måte å mane frem bilder i leserens tanker, så med en gang man introduserer faktiske bilder mister man noe av magien, den følelsen av innlevelse som man kan få av virkelig gode dikt. På den andre siden kan man hevde at tegneserier og poesi har mange likehetstrekk, siden de begge på en måte er visuelle medier som krever mye av leser og forfatter for at alle nyanser skal oppfattes. Det som ikke vises ervel så viktig som det som vises.

Det er derfor kanskje ikke så overraskende at tegnet poesi er en meget smal sjanger. Markedet er trolig ikke veldig bredt heller. Internett har likevel reddet mang en blivende tegnepoet i den senere tid, men det er vel heller usikkert om dette er av det gode eller ikke. Problemet er at en del forfattere illustrerer ”handlingen” i diktet i stedet for og inkorporerer det visuelle som en del av den poetiske helhetsopplevelsen.

The Poetry Comics av Dave Morice er en samling av klassiske dikt og sonetter av folk som William Shakespeare, Edgar Allen Poe og T.S. Elliot. Her forsøker Morice å gjøre et kompromiss mellom å illustrere direkte hva hver linje av diktet beskriver og å flette tegningene inn i selve leseropplevelsen. Det funker rimelig bra, og er tidvis ganske morsomt i de tilfeller der Moric tolkning er noe radikal i forhold til kildematerialet. Dessverre føler jeg ikke alltid at tegningene er av høy nok kvalitet til at Morice alltid får frem hva han mener med bildene. Boka funker best for folk som virkelig fordyper seg i klassisk poesi og liker å le av seg selv, siden bildene for de mer absurde linjene kan være ganske uforståelig.

Folkene bak A Softer World, Emily Horne og Joey Comeu, vil muligens bestride at det er poesi de driver med. Eller tegneserier for den saks skyld.  Men stripen er så kul at jeg føler den kan lenkes til likevel. til tider når høy emosjonelt og komisk nivå med få ord og bruk god bruk av pauser, så min definisjon putter dem i diktkategorien. To tidligere referanser fra Bokmerker.org er en klar indikasjon på stripens kvalitet… og det faktum at jeg ble fullstendig fortapt i bildene deres i rundt 1 time etter at jeg klikket meg inn på siden.

Ellers er det vel bare å konstatere at tegneserien ikke er det beste mediet for å formidle poesi. Det finnes en god mengde sider der ute av ymse kvalitet, men jeg anbefaler dem egentlig ikke.  Kanskje med unntak av Bianca Stones nettside, virker som om hun vet hva hun driver med. Dessuten var hun på ComiCon, det gir kred.

Poesi er ikke akkurat mitt spesialfelt, så om noen av leserne har eksempler på vellykkede poesi-tegneserier, gi gjerne et tips. Selv litt kvasipoesi kan komme godt med senere, neste år går vi for en ultrapoetisk nettside.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)