Det er mandag ettermiddag. Jeg sitter hjemme i Urbanstraße og ser ut på regnet. Venter på at det skal slutte, sånn at jeg kan sykle til min tante og onkel i Steglitz for å hente noen papirer. Setter på den siste Bokmerker-podden fra litteraturfestivalen på Lillehammer. Podkast har i grunn aldri helt blitt min greie. Det var en periode i vinter da jeg hørte mye på Lørdagsrådet på P3 da jeg laget middag. 30 prosent tankevekker, 100 prosent underholdning. En måte å føle at jeg hadde middagsgjester på. Likevel opplevde jeg mange ganger at det ble litt mye i hodet på en gang. Det hendte ofte at jeg falt ut, som regel som følge av en overvurdering av mine egne evner til å gjøre to ting på en gang. Da det har vært så mye snakk om podkaster på alle kanaler så lenge, fikk jeg imidlertid for et par uker siden et plutselig anfall av å ville berike hverdagen. Jeg fikk for meg at jeg skulle gi podkastens univers en ny sjanse. Men hvor skulle jeg begynne? Jeg sendte mail til de andre i redaksjonen og det tok ikke lang tid før det tikket inn svar. Kjør på tenkte jeg, men så kom hverdagen og podkastene var ikke en del av den. Jeg tror ikke at folk kan forandre seg og burde snart innse at det gjelder meg også.

 

Men denne regnfylte mandagen er podden alt for fort over. Kanskje tiden har kommet? Jeg kjenner det kribler i ørene. Blar meg tilbake i mail-arkivet, må visst ganske langt tilbake før jeg finner podkasttipsene. Ferdigsnakka ja, den er det mye blæst om. Finner fram podkast-appen som jeg lastet ned for nesten et år siden, søker opp Ferdigsnakka. Noen episoder er på 2:10, noen på 5:42. Timer, tenker jeg, men innser straks hvor dum den tanken var. Lydboksingler. Singler, hallo. Laster ned seksten episoder med det samme. Det burde holde til en tur til Steglitz og tilbake. Men hvis ikke? Neste tips er Tusvik og Tønne. De er jo morsomme. Men litt av noen drøye titler. Orker jeg dette? Laster ned av episodene med mindre drøy tittel. Gir det en sjanse.

 

Rustet med ryggsekk (både fysisk og den kulturell), høretelefoner, votter og paraply (jeg har gitt opp syklingen) føler jeg meg klar for det meste. Setter på den første Ferdigsnakka i trappa på vei ned. Kaja Gunnufsen leser en tekst, er det en sangtekst, med et lydspor i bakgrunnen. Jeg er forvirret. ”De beste forfatterne koblet med de beste musikerne”. Men hvem er forfatteren av hvilken tekst og hvor kommer musikeren inn i bildet? Neste spor og Ole Giævers stemme melder seg. Så han på Berlinalen, sympatisk fyr. Litt forstyrrende med den musikken i bakgrunnen. Og hvordan skal jeg høre noe som helst over støyet fra gata? Et tutehelvete av et tyrkisk bryllup i tillegg ja, flott! Urbanstraße – Podcast 1:0. Og hvorfor Ferdigsnakka? Høres ut som lange utgreiinger, graving til det innerste i sjela, tømme ut alt. De små stykkene kjennes mer som en åpning, bare begynnelsen. Går forbi shisha-barer og en mini-skatehall da Giæver meddeler at han aldri avslutter noen ting, ikke gjorde ferdig videregående. Jeg er overrasket. Vent litt, kanskje dette ikke er selvbiografisk. Klassisk tabbe. Bra ingen kan lese tankene mine. Går inn Körtestraße. Litt roligere her, men så lang tid dette tar uten sykkel. Caroline Kaspara Palonen føles litt som en venninne. En jeg vil oppkalle datteren min etter. Kaspara. Jeg liker hennes korte og enkle setninger. Havet som ligger mellom. Musikken er raskere, mer framtredende nå. Går ned til u-banen ved Südstern i det musikken tar av. Hva gjør alle disse menneskene her. Jeg mugner og når jeg går inn på en full og fuktig U7 med albuer overalt er jeg sur som en padde. Jeg visste jeg skulle ha sykla. Må tvinge meg selv til å ikke slå av podkasten og gå av banen. Pust med munnen. Tina Åmodt tar over. Jeg skrur opp volumet. Går inn i lyden, pulsen roer seg, lukker øynene og glemmer tid og sted.

 

Kommer endelig til Yorckstraße og Nils-Øivind Haagensen er mitt følge ut av u-banen og opp i lyset. Jeg liker så godt å høre en persons stemme for første gang. Dialekt, tonefall, energi. Nordlige Vestland, litt utydelig, veldig menneskelig, litt sårbar. Personen blir en ekte person. ”I håp om at diktene kunne framprovosere savn. På samme måte som en etterlatt haug av klær kan framprovosere en naken kropp”. Kommer opp til S-banen. Uregelmessig og togtrafikk og tolv minutters ventetid. Wollt ihr mich eigentlich verarschen?! Podkasten redder dagen. Flaks, sa Severin Suveren. Anne Helene Guddal, har lenge hatt lyst til å lese diktsamlingen hennes. Hun har en intens stemme. Passer så fint til diktene, som blir ekstra intense med musikken. Løsrevede betraktninger som glir over i hverandre. Fysisk. 5 minutter og Amalie Kasin Lerstang tar over stafettpinnen. Har ikke lest noe av henne. Er det ikke hun som har skrevet Europa, mon tro? Ung stemme. Avslappa, kul. Snakker om bibelen og kampen mot bananfluene. Det er lett å følge, musikken løsner opp krampekroppen. Toget kommer. Jeg begynner å få smaken på podkast-hverdagen nå.

 

Maria Navarro Skaranger. Litt irriterende stemme. Tina og Bettina. Teksten er et utdrag fra Alle utlendinger har lukka gardiner. Jeg har hørt det før. Liker syntaksen. Friedenau, de intellektuelles hjem. Enda en ung stemme. Maria Kjos Fonn. Kul, litt slentrende. ”Rasmus veit bedre enn noen at himmel og helvete ikke er to veier i samme fil, men en rundkjøring.” Det er tøft, intelligent, fint. Musikken er med. Går av S-banen i Lankwitz. Birger Emanuelsen er min mann når jeg passerer den rare kirken som ligner på et vikingskipmuseum. Traff han da jeg var vikar på Cappelen Damm. Litterær autoritet. Hyggelig. Har ikke lest boken (bøkene?) hans ennå. Ser for meg en oppvekstskildring fra Sørlandet. Krysser Mozartstraße, Beethovenstraße, glemmer alltid hvor lang denne veien er. Smiler av de fine skildringene. ”For hver skeive og forvridde kropp finnes det en som passer”. Dette er gull. Kommer endelig fram til gata der tante og onkel bor. Ingvild Schade med barnslig stemme. Hvisker ”Ha sex på nynorsk”. Jeg kniser i det porten slenger igjen bak meg. Men de lange pausene uten tekst, og gjentagelsene av en setning med ekkoeffekt irriterer. Kommer inn døra og plugger i laderen med det samme, så jeg skal ha nok strøm til tilbakeveien.

 

Jeg får følge av min tante tilbake til togstasjonen. 12 minutters ventetid igjen. Fryser. Veien ned i sekken etter mobil og høretelefoner er ikke lang. Ferdigsnakka – ferdigsnakka, har begynt å få jingelen inn i kroppen, inn i hverdagsbobla. Kommer på at jeg må skrive melding til kusina mi, prøver å skrive og høre samtidig, men klarer ingen av delene. Pauser poden og skriver ferdig. En tur innom andre apper, men har brukt opp det raske internettet på mobilen. Enda en grunn til å sverge til podkast. Går rundt og hutrer på stasjonen mens Frode Grytten fremfører Selfie. ”Eg er 53 år gammal.” Ler høyt når han får regnskapsføreren til å le. Litt lange pauser uten tekst. Jeg blir utålmodig, hopper videre til Kjersti Wøien Håland og dagens andre singel med tittel B-sider. En tittel som tydeligvis ikke sitter langt inne. Bietet sich an, som tyskerne sier. ”Mitt seksuelle regnskap går aldri i null” og jeg sitter allerede på toget. Smiler melankolsk idet vi kjører forbi Priesterweg. ”Av og til kranglar eg med minnene, men det er alltid dei som byrjar”. Agnes Ravatns dagbokopptegnelser. For en kul dame. Jeg smiler bredere og bredere til ansiktet mitt er et eneste stort glis. Han på sete tvers ovenfor ser på meg. Lurer på hva han tenker. Skulle ønske ansiktet mitt var bedre til å skjule følelser, men Ravatn er skikkelig morsom.

 

Da jeg går av toget og ned trappa til gata blir det stille. Hvorfor lastet jeg ikke ned mer? Hvorfor? Heldigvis har jeg Tusvik og Tønne i bakhånd. Blar den fram akkurat når jeg passerer grensen til Kreuzberg. Orker ikke mer U-bane. Bedre å gå. Det er fjasete. Men de er jo morsomme. Liker det personlige. Og for noen ord-sjonglører de er. Det er fint å gå sånn forbi alle kirkegårdene i skumringen en mandag kveld i godt selskap. Bli skravlet høl i hode på. På en så trivelig måte. Jeg smiler når jeg innser at jeg aldri trenger å være alene igjen.

Latest posts by Gina Tandberg (see all)