Phony?

Phonogram
Kieron Gillen og Jamie McKelvie
Image Comics, 2006-2010, 13 nummer

Det kan være deilig og virkelig slakte en bok en gang i mellom, men generelt sett er det lite givende å skrive om ting man ikke liker. Det er enda verre å skrive om en tegneserie som man ikke direkte hater, som er kompetent nok til ikke å fortjene en gjennomgående slakt, men som likevel er forferdelig kjedelig. En slik tegneserie er Phonogram, nå ute i 13 eksemplarer samlet i to hefter.

Nå kan det selvsagt virke som om jeg ber om bråk her. Konseptet for Phonogram er som følger: magi basert på popmusikk. Britisk popmusikk, for å være spesifikk.  Magi er og musikk er ikke en uvanlig kombinasjon, som blant annet Humlesnurr har påpekt, men her virker det hele sammensatt for å appellere til et visst publikum. Når man i tillegg begynner å snakke om konsepter som moderne fantasi og urban magi, får man raskt assosiasjoner til Laurell K. Hamilton og hennes kumpaner i vampyr/mykporno sjangeren som har kapret konseptet.

David Kohl: Ikke helt på høyde med denne karen...

Phonogram unngår elegant denne fellen med en freidig Dresden–Hellblazer manøver. Dessverre faller serien raskt i en annen, da ”hovedpersonen” i volum 1, Rue Britannia, på ingen måte er en John Constantine eller Harry Dresden.  Faktisk er det litt vanskelig å finne ut hvem David Kohl, og hvorfor man skal bry seg. Man kan ikke engang mislike ham, for det ville indikere at man kan ha sterke følelser for en såpass tynn karakter.

Handlingen er nedlesset i musikkreferanser, noen som selvsagt er morsomt for de som kan henge med, men selve fortellingen drukner i alle de finurlige måtene Gillen vrir for å få de ”kule” referansene til å passe. Det hele er rett og slett kjedelig og tungrodd, og det kan ikke denne typen serie tillate seg. Dessuten har serien en ide om at den vil være dyp, men virker mest pompøs og til tider latterlig i sin insisterende ”tolk meg!” stemme. Sammenliknet med for eksempel Optic Nerve virker det nesten patetisk.

Kjedelig...

Tegningene i Phonogram øker mangelen på innlevelse i karakterene og handlingen. Teknisk sett er det bra saker, men karakterene virker ikke levende. Ansiktene er platte, og bevegelser kommer dårlig frem i bildene.  Jeg hadde hørt bra ting om dansesekvensene, men jeg ble ikke imponert. McKelvie kan tegne, men det hele virker som stillbilder, uten flyt fra rute til rute. Dette er selvsagt en smakssak, jeg har merket at min egen smak flytter seg mer og mer mot flytende streker og ukonvensjonell fargelegging, men dette er kompetent og kjedelig. Dette virker masseprodusert og jeg har sett det hundre ganger før.

Det andre albumet av Phonogram, The Singles Club, er faktisk hakket mer interessant. Her er det snakk om syv enkelt fortellinger, alle satt til samme nattklubb på en spesifikk natt. Dette er ingen dum ide, og mange av konseptene for fortellingene er overraskende spennende. Dessverre når ikke utførelsen opp. To av fortellingene er gode nok til at jeg ble revet med, den ene om de to DJene som påvirker hele klubbens sinnsstemning ved hjelp av miksebrettet, og den andre om en ung kvinne som sperrer sine verste sider inne i speilet på toalettet. Her får man et inntrykk av hva Gillen og McKelvie kunne ha oppnådd om de ikke var så opptatt med å referere til mer eller mindre obskure popsanger i annenhver rute. Det hele blir rett og slett veldig pretensiøst i lengden.

Selv om Phonogram ganske åpenbart frir til de ”kule”, nye serieleserne som har gjort mediet til et stadig voksende marked, viser det seg at overlappen mellom britpopelskere og moderne fantasifantaster ikke er spesielt stor. Selv Image Comics, det ”store” uavhengige tegneserieforlaget, har kastet inn håndkledet. Det kommer ikke flere utgaver av Phonogram. Dette er et eksempel på at systemet av og til fungerer som det skal, noen ganger har faktisk den lille, uavhengige tegneserien ikke livets rett.

Er du superinteressert i britpop, er kanskje Phonogram noe for deg. Ellers ville jeg styrt unna, det er mange overlegent bedre serier der ute, med både magi og musikk til overs.