Penetrering
Unni Drougge
Bazar
260 sider

Finnes det bøker som ikke er godt skrevet som likevel er verdt å lese? Åpenbart ja, men kravene skjerpes umiddelbart, er ideen eller budskapet interessant nok til å rettferdiggjøre tidsbruken? Det er vanskelig å anbefale Unni Drougges Penetrering, fordi den er veldig lett å kritisere, samtidig har jeg lyst at alle skal lese den slik at vi kan diskutere de forskjellige synene den fronter om spesielt kjønnsroller, men også kunst.

Den mest siterte setninga fra denne boka er nok første linje:

Jeg syns det var et vakkert syn da kjæresten min akkurat var blitt voldtatt.

Det er fristende å anklage forfatteren for å kun ønske å skape en sjokkeffekt med en slik åpning. Likevel er denne voldtekten et godt utgangspunkt for å skildre slutten av et forhold der både mann og kvinne håpløst oppfyller sine respektive roller. Linnéa, kjæresten til Maximilian Frisk, blir voldtatt på gaten, og overgrepet blir begynnelsen på slutten av deres forhold. Linnéa føler Maximilian er kald i forhold til henne som ikke tar del i opplevelsen hennes tilstrekkelig, mens han på sin side føler det ”i seg selv” var en ganske ”uinteressant” hendelse:

Når alt kommer til alt, var jeg ”emosjonelt utilgjengelig” fordi jeg var en kunstnersjel. Det var ikke noe jeg prøvde å briske meg med. Det bare ble sånn at yrket mitt opptok mesteparten av min konsentrasjon, og det fikk Linnéa til å sette spørsmålstegn ved forholdet vårt, min mentale helse og hennes verdi som menneske, i den rekkefølgen.

Linnéa på sin side er også en kunstner, eller i alle fall en blivende forfatter, som aldri har tid til å skrive, fordi hun må jobbe, men ikke vil bli forsørget, for hun ikke vil havne i ”kvinnefella”. Samtidig er hun sutrete og sur over at Maximilian bruker tid på sin kunst, heller enn på deres forhold. Når hun til slutt forlater han med en avskjedsbrev, konstaterer han at hun aldri klarer å skrive boka, det eneste hun klarer å skape er et avskjedsbrev til kjæresten sin, patetisk med andre ord.

Linnéa var ”feminist” og hadde et par hyllemeter med kvinnesakslitteratur. Men hva hjalp det? Hun hevdet at jeg satte agendaen fordi jeg alltid vurderte det jeg holdt på med, som viktigere enn det hun holdt på med. Hvorfor satte hun ingen egen agenda, da? Min drivkraft sto ikke i veien for henne. Jeg utøvde ingen patriarkalsk makt ved å være oppslukt av mine kunstneriske prosjekter.

Dette er bare den første av Maximilians relasjoner til kvinner som vi møter i boka, senere møter vi moren, tilfeldige kvinner og alle blir de bedømt på samme måte. De eksemplifiserer bare hvordan han ser på kvinner, som svake, stakkarslige og uten skaperevne, fullstendig prisgitt en manns oppmerksomhet til en hver tid, og hvordan de er ”hull som må fylles av en pikk”.

Romanens drives fremover av den kunstneriske forestillingen Maximilian planlegger, som i aller høyeste grad er knyttet til problemene knyttet til kjønn, og roller. Han bruker sin egen kropp for å skape et sensasjonelt kunstverk, og som leser blir vi også tvunget til å ta stilling til hva vi syns om hans kunstneriske prosjekt.

Det er forvirrende å lese boka når man vet den er skrevet av en kvinne, mener hun å ironisere over den kvinnehatende kunstneren, eller mener hun det? For til tider føles karakteristikken over kvinnen ubehagelig treffende, samtidig som hans prosjekt er ganske sympatisk. Derfor er det forløsende å lese hva forfatteren selv sier om bakgrunnen for boka på hjemmesiden sin:

Vad som drev mig att skriva romanen var en personlig upplevelse av att vara snärjd i mitt eget kön. Olycklig över hela min livssituation fann jag ändå ingen utväg förrän jag begrep att min största förtryckare var jag själv. Det kvinnohat som bokens huvudperson ger utlopp för har sitt ursprung i mitt eget självförakt. Jag gick nämligen med på att bli nedtryckt och där är jag tyvärr inte ensam. Men ingen kvinna kan någonsin uppnå jämställdhet förrän hon tar eget ansvar för den. Inte ens en hyvens karl kan ge en kvinna den självrespekt hon inte har.

Sett fra dette perspektivet er boka takknemlig fritt fortalt, en form for selvforakt som er interessant på et allment nivå, ikke kun personlig lidelse. Selv om man kan si at det er mange sjokkelementer i boka av eksplisitt art, er det heller denne forakten mot seg selv som kvinne som gjør boka verdt å lese og diskutere.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)