kjedet-enebolig-endeleg-versjon-723x1024Kjedet enebolig – Rapport fra provinsen
Olav Brostrup Müller
Sakprosa, 157 sider
Cappelen Damm, 2014

Olav Brostrup Müller flytter tilbake til barndommens trakter, til stedet der han trodde han aldri skulle ende opp igjen, vekk fra byen og kollektivtrafikken og vennene og den kule jobben i den kule avisa – nå er det jobb i lokalavisa, enebolig og hagemøbler som gjelder. I boka Kjedet enebolig skriver han overraskende vakkert om valget han har tatt, om tankene og motivasjonen bak det, ønskene og drømmene han (og jeg tør si – vi alle) har om et liv i ro og mak, ja, rett og slett, om det lykkelige livet, enten man er småbarnsforelder, enslig, ung eller gammel.

Men noe av meg ble igjen i byen. Noe av meg sitter fortsatt ved et vindusbord og blar i en bok kjøpt på Tronsmo noen timer tidligere. Noe av meg står igjen på Birkelunden og brøler noe på tullenederlandsk, klokka halv fire på natten. Hele meg vil aldri være her. Noe vi alltid være et annet sted. Det er bare å innstille seg på det.

Helge Ingstads «Pelsjegerliv» faller ut av en av flyttekassene idet jeg åpner den. Jeg bøyer meg ned og plukker opp boka. For Ingstad var lengselen og uroen noe han hadde i blodet, noe han måtte langt inn i Canadas villmark for å få en viss kontroll på. Selv har jeg dratt tilbake til byen jeg vokste opp i. Det var rastløsheten inne i byen som til slutt ble utslagsgivende. Rastløsheten og følelsen av midlertidig opphold. Jeg hadde behov for å høre til en plass.

Dette er en bok full av popkulturelle referanser, både til film, litteratur og musikk, og jeg vet at det er delte meninger om sånt. Noen mener det bare er selvskryt og «se så kul jeg er som har hørt/sett/lest alt dette», men andre – som meg – nikker smilende til de referansene jeg tar, og slår opp/finner fram/skriver opp de referansene jeg ikke tar fordi jeg tenker at jeg vil sjekke dem ut en gang. Jeg tar dem som tips til videre lesning, lytting og titting. Men referansene gjør jo at det blir lett å peke ut en målgruppe – at boka kanskje «snakker til» den gjengen som Müller kanskje tilhører/tilhørte. De gutta med The Smiths-t-skjorter og DumDum Boys-plakater på rommet, de gutta med Springsteen-sveis og bob hund-sitater svirrende under den. Eller jentene, for den sakens skyld, selv om majoriteten i gjengen sikkert er gutter.

Jeg velger å brøyte meg vei inn i gjengen, selv om jeg ligger noen år bak, og si at jeg både føler meg hjemme der og kjenner meg igjen i mye av dette. Som 12-åringen som egler seg innpå de kule 17-åringene på rommet til storebror ved å smuglytte fra under skrivebordet når de prater og hører på musikk, tar jeg plassen min i gjengen, og jeg kjenner meg igjen i tankene og drømmene om å flytte langt vekk (selv om det er lenge til, om noensinne, jeg kommer til å gjøre realitet av dem), i jakta på et roligere liv og ikke minst i forsøket på å både tilfredsstille kravene til seg selv og den 17-åringen (eller 12-åringen) man en gang var.

Jeg husker vi pleide å le av dem. Gamle ektepar som spradet rundt i matchende joggedresser, ombord på passasjerferger og campingplasser, på parkeringsplassen utenfor Nordbys shoppingcenter på Svinesund. Matchende joggedresser var et tegn på nært forestående død. Matchende joggedresser ropte høyt om et liv så fullt av praktiske løsninger og konformitet at det var direkte latterlig. Se på dem, sa vi, der går de. Og hvor er vi nå? […]Parkdress for voksne, akkurat som dem ungene går med i barnehagen. man kan kjøpe dem overalt.[…]Våre er kjøpt på Felleskjøpet, av alle steder. Og de matcher. Akkurat som joggedressene på danskebåten og campingplassen matcher.

– Fra kapittelet «Parkdress on the edge of town»

De fineste passasjene i boka er når Müller skriver inn seg selv som yngre, både dialoger med seg selv og hendelser der han bare ser seg selv, på samme sted flere år tidligere. Det gir en annen dimensjon til boka, både en bredere dimensjon i handling, men også en skjønnlitterær dimensjon. For denne boka gjør meg nysgjerrig på Müller som skjønnlitterær forfatter, som han hinter til at han har prøvd seg på. Kom igjen, a, Olav! Skriv en bok til der ute i skogene. Jeg vil ha mer.

Jeg kom ikke hjem for å bli en annen, og heller ikke for å bli den jeg var. Jeg kom hjem for å bli den jeg er: en fyr med dårlig montert badekar, et nattbord fullt av uleste bøker og et lite hus, i enden av en vei. Men viktigst av alt: For første gang på mange år har jeg ikke noe behov for å være et annet sted. Dessuten har jeg skjøteledning. Og en sommer som står og roper «kom».

Dette er, til tross for skjønnlitterære trekk, en sakprosabok – et slags manifest eller memoar om hva som konkret skjedde da Müller og familien flytta ut – eller hjem. Men det er også en nydelig skildring av jakten på lykken, den eventyrlige hverdagen og å finne et sted der man hører til – og får det til. En lettlest, men tankevekkende bok som jeg anbefaler alle å lese. Den er overraskende poetisk, morsom og ikke minst gjenkjennelig, også for oss som ikke enda har familie eller flytteplaner. For den handler jo egentlig i bunn og grunn om livet, og folkens, det lever vi alle sammen. Heldigvis.

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)