I utgangspunktet hadde jeg tenkt til å skrive om Oppdateringer som en del av den trenden som vi nå aner konturene av i det litterære markedet, nemlig bøker med utspring fra sosiale medier. I så måte ville Pål Norheims nyeste bok vært en av flere opplagte kandidater. Boken inneholder Pål Norheims Facebook-oppdateringer fra perioden 16. april 2012 – 26. april 2014, utvalgt etter et kvalitetsprinsipp, får man anta. Men kun å anmelde Oppdateringer gjennom en slik sosiale medier-trend virket, etter hvert som lesningen skred frem, som svært urettferdig overfor Pål Norheim og hans bok, som fortjener å bli lest som et frittstående verk, og selv om han, i likhet med Frode Grytten og Jan Eggum, er aktuell med bok fra sosiale medier, trenger ikke det nødvendigvis å bety at det finnes et litterært slektskap mellom de tre.
For noen måneder siden oppdaget jeg et annet liv på Facebook. Det var allerede lenge siden jeg hadde hatt noen særlig nytte av dette mediet foruten å holde kontakten med venner, og jeg, sammen med sikkert mange andre på min alder, var i ferd med å trekke meg unna. Facebook er en skueplass, en slags benjaminsk markedsplass hvor materialismen råder, og hvor skrivefeilene, fordommene, matbildene uunngåelig springer en i øynene, og med en venneliste formet for syv år siden, da man gikk på videregående skole, er det lite man kan gjøre med det uten å bryte ut eller starte på nytt.
Derfor var jeg skeptisk da jeg for ett år siden fanget opp en notis om Pål Norheim, som allerede hadde vært på Facebook en god stund, og som i flere tiår hadde vært en nesten mytisk skikkelse innenfor det norske intelligentsia-miljøet. Å følge forfattere og andre personer man ser opp til, på sosiale medier, kan være en ambivalent opplevelse; alle illusjoner blir borte, og man kan oppleve å bli skuffet, slik et barn blir det når det ser sin mor beruset for første gang, eller slik det føles for en elev som en dag ser læreren sin utenfor klasserommet. Men jeg begynte å følge ham, selv om jeg ikke kjenner ham, og begynte raskt å verdsette hans fine betraktninger og velskrevede aforismer. Blant treningsbilder, kattevideoer, intetsigende utsagn og helgefyll, var hans oppdateringer en kjærkommen tilvekst i nyhetsstrømmen min; det var på mange måter som å åpne et vindu etter å ha sittet i et værelse med tung luft altfor lenge.
Pål Norheim skrev en gang (jeg husker ikke hvor, kanskje var det Facebook?) om hvordan Facebook hadde blitt en redning for ham i en periode av livet hvor han ikke klarte å produsere skrift på grunn av sin egen ubønnhørlige selvsensur; Facebook var uformelt og avslappet, og han oppdaget at mediet fremmet skriveglede samtidig som han fikk umiddelbar respons fra sine følgere. Å skrive er en usedvanlig ensom geskjeft og i så måte kan Facebook være et nyttig verktøy, et forum hvor man ikke bare kan skrive med lave skuldre – for i et mylder av andre stemmer drukner ens egen raskt likevel; kjapt skrevet, kjapt lest, kjapt glemt – men også få den tilbakemeldingen man så sårt savner gjennom skriveprosessen.Men dette rettferdiggjør ikke automatisk en bokutgivelse, på samme måte som det faktum at det har blitt publisert på Facebook før, heller ikke diskvalifiserer en bokutgivelse eller bør være til forkleinelse på noen måte.
Walter Benjamin skriver at meninger må brukes med varsomhet, slik man heller ikke kan «oversprøyte» en turbin med olje: «Man sprøyter litt av den i skjulte klinker og fuger, som man må kjenne.» Og slik er det med Norheim, han er en uhyre kresen meningsbærer; i motsetning til de fleste andre på Facebook uttaler han seg ikke om ting han ikke har peiling på. Han sprøyter litt olje der han ser det trengs, og ofte etter at støvet har lagt seg og de mest rabiate oljespruterne har gått hjem for dagen. Dermed har det også blitt en bra bok, som selv om den lener seg på Facebook, ikke nødvendigvis trenger det. Gjennom sin utviklede observasjonsevne makter Norheim å fange inn dagliglivet i Kairo, Tunis, Marrakech uten å henfalle til det som lett kan bli orientalisme. Faktisk tar Norheim selv et underholdende oppgjør med dette tankesettet når han griper seg selv i å ha produsert noen linjer (vinduer som gløder som smeltet gull) som kan synes å livnære seg av slike vestlige lettvintheter: «Men hvorfor kaste vrak på dette bildet, når de uomtvistelig glødet lik smeltet gull? Fordi jeg gremmes over estetikken setningen vekker assosiasjoner til: en uforpliktende, skjønnmalende impresjonisme, hvor man velger ut et knippe kontrastrike bilder som summa summarum skal formidle at det er pent og annerledes i Marrakech enn hjemme i Drammen.» Når jeg så også trekker frem hans reiseskildringer er det fordi det er her jeg synes han er på sitt sterkeste; det er nesten som om språket hans, like mye som han selv, lengter ut og bort fra Eidsvågsneset og Bergen, og først fremme i en av disse midlertidige destinasjonene, ja allerede på flyet, kommer Norheims penn og observasjonsevne virkelig til sin rett. For det er jo slik at et Facebook-miljø fort kan bli like trangt og navlebeskuende som den offentligheten det springer ut fra, og Pål Norheims Oppdateringer er på sitt svakeste når han greier ut om det mediaskapte begrepet «Facebook-Høyre» sitt lave presisjonsnivå, eller når han dissekerer Facebook som medium, sikkert litt på samme uoriginale måte som jeg har gjort over. Ikke bare føles det som om han slår inn åpne dører, det føles også til en viss grad upassende i en slik bok som ellers består av svært lesverdige essayistiske betraktninger, anekdoter, aforismer, og som ellers hele tiden peker utover, mot den store verden og de store tankene.
Kanskje har Norheim og hans redaktør Bjørn Aagenæs følt at denne affiniteten til sosiale medier som denne utgivelsen uomtvistelig har, er noe som må tydeliggjøres og fremheves, for på den måten både spille med åpne kort og vise en slags takknemlighet overfor mediet og alle dem som har engasjert seg i de forskjellige meningsutvekslingene som boken naturlig nok ikke har funnet plass til. Jeg, for min del, skulle gjerne sett at Pål Norheim frigjorde seg enda mer fra denne Facebook-formen, for på den måten også understreke bokens autonomi og livsrett. Men samtidig er det rett det som står på baksiden av bokomslaget: «Samlet fremstår Oppdateringer som et litterært enmannsleksikon – og en kilde til innsikt i vår egen samtid.» Og da kommer man kanskje ikke utenom Facebook. Slik sett er den original og nyskapende; den favner om Facebook på en nesten gammelmodig måte: Facebook blir en litterær salong og tenketank, og dermed er det kanskje også litt synd at alle diskusjonene disse oppdateringene har avledet, ikke får plass. Men egentlig ikke: Det ville blitt en annerledes og mest sannsynlig dårligere bok. Passasjene om Facebook kan dog føles litt interne og eksluderende for en som ikke har den samme vennelisten som Pål Norheim, men disse passasjene er uansett i klart mindretall. Størstedelen av boken er betraktninger om å reise, å være hjemme, og om stedets funksjon i menneskesinnet som sådan. Oppdateringer er en bok som får en til å tenke, i den forstand at den maner også leseren til å stanse opp, reise ut, trekke inn på en fortauskafé, se på menneskene rundt en, skrive ned. Den er inspirerende i sitt forsvar for det rolige og tilbaketrukne, det kunnskapsrike og sanselige, det veltenkte og velskrevede. Selv kommer dog Norheim med en aldri så liten advarsel: «Én ting vet jeg: Hvis alle var som meg, ville siviliasjonen gått på dunken.»
Folk kommenterer