en sjøens heltEn sjøens helt: Skogsmatrosen
Jon Michelet
Oktober Forlag, 2012

 

Det sies at verden er liten når vinden er god. Det kan godt hende, men romanens nesten 800 sider ble ikke skrevet i medvind i seilene.

 

I romanen møter vi unge Halvor som bestemmer seg for å bli sjømann. Eventyrlysten og optimistisk går han om bord i M/S Tomar. En hel verden åpner seg for han, og han lever ut guttedrømmen. Så invaderer tyskerne Norge, og skipet blir en viktig brikke i krigen. Halvor blir krigsseiler, men det er ikke så mye handling i denne romanen. Det er sikkert veldig spennende å reise jorden rundt, men det gis sjelden uttrykk for entusiasme fra Halvor. Det han er opptatt av, er alle de prostituerte verden kan tilby. Så følger en endeløs tankerekke om det er riktig eller galt å kjøpe sex, og han lander på at det er greit. Hva Halvor synes om verden utenfor bordellene, gir han svært sjeldent uttrykk for. For det drukner dessverre i 500 sider med bakgrunnsinformasjon og detaljer om ubetydelige hendelser, mye takket være en radiotelegrafist som vet mer om krigens gang enn noen gjorde i 1940.  Når det er rundt 300 sider igjen tar handlingen seg kraftig opp, men det holder ikke likevel.

 

For det er i denne delen av boka Halvor har blitt en krigsseiler. Livet på sjøen blir med dette mer dramatisk, men igjen forsvinner spenningen i alle detaljene som skal formidles. Da de venter på at konvoien deres skal dra, for eksempel. En utmerket sjanse til å gi oss et innblikk i Halvors følelser knyttet til å være om bord i et skip som kan bombes når som helst. Er han stresset? Nervøs? Redd? Angrer han? Overraskende nok blir fokuset flyttet til kapteinen for skipet som skal være foran dem i konvoien. Her opplyses det om at kapteinen heter Aristoteles Sokrates, er greskargentiner, emigrerte til Buenos Aires ved hjelp av et Nansen-pass, slo seg opp som tobakkshandler, tjente sin første million før han var 25 år, kjøpte skip billig på 30-tallet og ble en fremgangsrik skipsreder. Jeg forstår ikke hvorfor dette det viktigste når de står på havnen og forbereder seg på en ferd som kan bli deres siste. Jeg ønsket meg refleksjoner om det å risikere sitt eget liv for andre, men fikk en minibiografi om en greker jeg aldri ser igjen.

 

I etterordet innrømmer Michelet at han har frigjort seg fra ”den nøkterne realismen ved å dikte opp et unikum av en radiotelegrafist”. Dette var, i følge Michelet, ”viktig for romanens dramatikk”. Dette er en skivebom av dimensjoner fra forfatterens side.  Det er jo nettopp historieundervisningen som dreper all dramatikk i boka. Boka er fylt med avsnitt av samme type som Aristoteles Sokrates’ historie, om alt fra koalabjørner til Baltimores krimstatistikk (alle som har sett The Wire vet jo allerede at den er høy). Det blir alt for mye informasjon og detaljer, og jeg glemmer stadig vekk at dette ikke er en historiebok, men en roman. Problemet er at den prøver å være begge deler samtidig, og ikke får til noen av delene. Det føles rart når alle på båten er en blanding mellom historikere, statsvitere og lærere slik at jeg som leser skal henge med. Jeg kan mye om norsk historie og verdenshistoriens kritiske øyeblikk. Leseren skal også arbeide, men det stoler ikke Michelet på at jeg får til.

 

Romanen er på sitt aller beste når personene reagerer på det som skjer rundt på dem, som da de høylydt kranglet om det er lurt å være en del av en konvoi eller da de diskuterte hvor stort krigstillegget skulle være. Den glitrer de gangene leseren får et innblikk i hvordan livet på sjøen var, i de korte øyeblikkene Halvor har ristet av seg radiotelegrafisten. Ellers i romanen blir mannskapet redusert til referenter og statister. Jeg vil vite mer om livene deres. Ble livet til sjøs slik som de trodde? Eller ble det bare hardt og tøft, og så ble det for seint å gjøre noe annet? Det triste med romanen er at Michelet hadde en enestående sjanse til å gi krigsseilerne dybde. Med sin bakgrunn som sjømann og arbeidet han la ned i research til boka, hadde han en sjanse til å vise oss komplekse menn fanget i en ekstraordinær situasjon. Vi vet allerede hvordan og hvorfor Norge ble invadert. Vi kjenner historiene til dem som kjempet hjemme. De har fått nyanser og dybde, også i litteraturen.  I Skogsmatrosen blir krigsseilerne frarøvet dette, atter en gang. Og i en bok på nesten 800 sider er det ganske godt gjort.

 

 

Rose Fagerheim

Rose er 24 år og student. Hennes claim to fame er at hun kan sitere Pushkin og drøfte individets plass i kanadiske storbyer, to egenskaper hun ikke får bruk for så ofte som man skulle tro. Da hun var yngre kunne hun første del av To be or not be-talen utenat, som heller ikke var særlig nyttig.

Latest posts by Rose Fagerheim (see all)