Ta et ord som ekte. Et ord som stadig oftere dukker opp i magasiner, på blogger og som emneknagger på Facebook og Instagram. Et ord som synes like egnet til å beskrive et kunstverk som et hjemmelaget måltid eller en muskuløs brystkasse. Ekthet viser seg slik som en kjerneverdi i et samfunn der alt kan kjøpes for en billig penge på internett. Spørsmålet er bare, hvor mange ting kan være ekte samtidig? Hva består denne ektheten eventuelt av?
Ordene vi bruker sender signaler til omgivelsene våre. Bruken av visse ord skaper tilhørighet til en gruppe eller avgrenser oss fra en annen. Samtidig er ordene vi bruker ikke våre egne, men ord vi, bevisst eller ubevisst, har plukket opp fra omgivelsene våre, lest, hørt. Kanskje bruker vi et ord ironisk for å vise at vi betrakter et fenomen fra avstand, et annet for å vinne respekt. Allikevel tror jeg de fleste av oss har et relativt automatisert og ureflektert forhold til ordene vi bruker. Slik oppstår visse motebegreper. Noen introduserer et nytt ord, flere og flere fanger det opp, til det til slutt går som en farsott. Den enorme populariteten betyr imidlertid og ironisk nok ofte ordets død. For når det samme ordet kan brukes om en bolle havregrøt, et trøtt ansikt og en vakker utsikt, og blir det i en hver mulig sammenheng, står det i fare for å stå igjen som en tom hylse.
Boken Glossar inflationärer Begriffe [Ordliste for inflasjonære uttrykk] tar for seg 21 slike uttrykk som det har gått inflasjon i. Genial, kreativ, kul, kritisk og nerdete og lovende. Du har hørt det før. En ”glossar” er en ordliste eller en medfølgende begrepsavklaring til en tekst. Definisjonene i en glossar er imidlertid verken faste eller entydige, men subjektive forståelser av ord brukt i en konkret sammenheng. Så også innleggene i Glossar inflationärer Begriffe. Denne fungerer ikke primært som en helhetlig innføring, men en invitasjon til refleksjon rundt språklige uttrykk som har kjørt seg fast i klisjésporet. Samtlige av ordene i ordlisten er i bruk som kvalitative beskrivelser i kunst og i arbeidslivet generelt. Hyppigheten til visse verdidommer kan imidlertid si mye om hva slags verdier som ligger til grunn i samfunnet og som vi vurderer egne og andres prestasjoner ut fra. Slik er bidragene i boken mer som åpnende samfunnskommentarer å regne enn som innsnevrende definisjoner av et konkret begrep. Boken begynner rett på begrepsforklaringene uten noen innledning. Den er nemlig å finne under inflationär, altså under bokstaven i. Inflationär defineres i boken som den overdrevne bruk av bestemte uttrykk. Det er altså snakk om en inflasjon i et immaterielt og umålelig fenomen. Og samtidig er dette et element av meta, da inflationär er et slikt ”inflasjonært” uttrykk.
Innleggene er skrevet av ulike kunstnerne, professorer og folk med bakgrunn fra fagområder som kunsthistorie, litteraturvitenskap og kulturvitenskap, men også sosiologi og filosofi. Hvert innlegg tar utgangspunkt i et begrep, samtidig er begrepene beslektet og går på tvers av fagretningene, og slik knyttes tekstene sammen. Tekstene er delvis svært ulike i oppbygning og stil, alt fra saklige til essayistiske og satiriske. Det er også to kunstnerintervjuer som ser med på å gi liv til denne ordlisten.
De fleste av tekstforfatterne støtter seg i stor grad til tenkningen til bautaer som Kant, Nietzsche, Marx, Foucault og Adorno. Slik er det ikke en bok man nonsjalant blar gjennom på en kveld, men som krever noe av leseren. En teori som dukker opp flere steder i boken er at nyskapende begreper og/eller fenomenene som begrepene beskriver før eller senere blir en del av systemet slik mister sitt potensiale til samfunnskritikk. Kreativitet var for eksempel lenge ikke oppfattet som noe positivt, men sto synonymt med blasfemi og kriminalitet. Kreativiteten gikk så fra å være rebellisk til å bli et uttrykk for frihet. I dagens samfunn kan man imidlertid spørre seg om denne kreative friheten ikke har blitt til en kreativitetstvang eller et hysteri om du vil. For alt skal gjøres kreativt. Barneoppdragelse, kokekunst, husvask, jobbløsninger, økonomi, samlivsformer. Dette henger sammen med en nærmest hysterisk angst for alt som er kjedelig (se [un]cool). Likevel. Den tidligere utvalgte kreativiteten har blitt allemannseie og har med det fått en kvalmende bismak.
GiB ble utgitt i forbindelse med en utstilling i Berlin sommeren 2013 under tittelen Die Irregulären – Ökonomien des Abweichens. Både utstillingen og boken handler om den stadig mer uoversiktlige grensesonen mellom kunst og arbeid. Verden blir gjennomøkonomisiert og –kvantifisert, og samtidig er det et stadig større krav om kreativitet og nytenkning. For eksempel holder det ikke lengre å være seriøs og dyktig i jobben sin, man må i tillegg være kreativ, fleksibel og virtuøs, det uansett om man er lærer, politiker eller ansatt i banken. I tillegg finnes det et stadig ekspanderende felt av gründervirksomhet og start-ups for alt mellom møbelsnekkring til typografi. GiB handler om hvordan man kan omgås denne utviklingen på en bevisst måte. Her er språket, nærmere bestemt de beskrivende ordene, nøkkelen til en dypere forståelse.
Boken har også en særdeles ”fresh” utforming med nøye utvalgt grafisk profil, farger og typografi som gjør den til en fryd å holde i hendene eller til å ha liggende på et kaffebord. Med et førsteopplaget på kun 600 eksemplarer er det tydelig at det ikke er det brede publikum som er målgruppen til denne utgivelsen. Og jeg vil heller ikke umiddelbart anbefale denne boken til folk som er under middels interessert i kulturteori. Men dersom du behersker tysk sånn nogen lunde og liker litt god gammeldags teori med en original tvist i en særdeles fin innpakning er dette definitivt boken for deg. Kulere, finere og mer kreativ ordliste skal du lete lenge etter.
Folk kommenterer