Nei, tenk, vi er ikke ferdige med ham helt ennå!

Jeg har ikke glemt Knausgård ennå, jeg gir ikke helt slipp. Jeg leser debutboken hans, Ute av verden. Den som man sikkert burde fått med seg før Knauschwitz satte i gang, men jeg henger nå litt etter. Og det er faktisk en lykke, for det betydde at jeg hadde en vidunderlig leseopplevelse til overs.

Boken inneholder mange av de samme elementene som Min kamp, og man kan trygt regne med at han har hentet visse elementer i fiksjonen fra sin egen historie.

Men der Min kamp er heseblesende, er Ute av verden stillfarende. Språket er uhyre poetisk, og jeg har markert flere gode setninger enn jeg har gjort i noen annen bok tidligere.

Men det hastet. Beslutningen var tatt og måtte ikke skusles bort ved nølen. I neste friminutt skulle jeg gå bort til henne. Hva har jeg å tape, tenkte jeg.
Atten år gammel da, så hvor kom denne umodne tanken om tap og gevinst fra? Jeg hadde jo alt å tape.

Ofte forteller han noe i et avsnitt, for så å si det motsatte i det neste, som i dette eksempelet. Den brå overgangen fra en sikker tanke til total usikkerhet kjennetegner Henrik Vankel, og det er en smerte å lese om hvordan han bare ikke får det til sammen med jenter.

Og nå tror jeg at jeg vet hvordan Min kamp skal avsluttes, dette sinnsyke fakta/fiksjons-dramaet i seks bind. I Ute av verden beskriver jeg-personen en drømmeverden der Immanuel Kant er mest kjent som lege som skriver en bok om alt som skjer rundt ham. Og ganske mange blir sinte. Ohoj, tenker jeg, kanskje han forutser hysteriet? Kants verk utgis posthumt, og den siste setningen er «Det var dog herlig å leve.» Det hadde jo vært veldig smooth om også Min kamp ble avsluttet slik! Det passer jo ikke med temaet i boken, og det fordrer at Knausgård tar livet sitt (ELLER har vært alvorlig syk hele tiden!). Nei, kanskje er jeg bare så tenåringsjentefiksert på Knausgård om dagen (dere vet hvordan jentene har laget sine egne ord om Justin Bieber? Belieber og sånt? Jeg ler ikke så høyt, jeg gjør jo det samme med Knausgård nesten daglig.) Men husk at det var her du hørte ryktet først, det er dette som er sistesetningen i Min kamp.