last ned Ingrid Melfald Hafredal

 Omveier

Roman

Forlaget Oktober

2013

 

 

 

 

 

Omveier er en bok om å være den som ble igjen. Som ble igjen på barnerommet, i bygda, på pleiehjemmet. Om å sove i den samme sengen som dine avdøde foreldre en gang sov i, og om å pakke ut alle kassene på loftet, men stadig ikke finne seg selv i en eneste av dem.

Sara henter sin søster Julie på flyplassen. Hun har bodd ti år i Roma. Arbeidet i et galleri, drukket rødvin, slengt det mørke håret over skulderen og vært sammen med italienske menn. Idet hun setter bena  i hjembygden blir hun kontrasten til alt Sara aldri fikk gjort. Sara bor i barndomshjemmet. Arbeider på pleiehjemmet, har mer meningsfulle samtaler med beboerene enn med de ansatte, og forteller seg selv at det hele er midlertidig. Verdenen hun har bygget opp rundt seg er alt annet en midlertidig, det er kun Sara som er der på lån, en stand inn for seg selv.

Teksten er oppdelt etter de fire årstidene. De glir inn i hverandre, men blir avbrutt av minner som trer inn som fragmenter i teksten. Farfarens malerpensler, familiescener. Søstrenes ærlighet ovenfor hverandre som de en gang hadde. Små biter av det som en gang var, blir holdt opp mot hvordan det ikke lenger er.

«Brun jord har alt tettet linjene i hendene hans og jeg tenker at i farfars årer flyter natur, ikke blod, han ser på meg og sier: Du kan ikke male uten å se»

Julia blir representant for minnene i fysisk form. Med sitt nærvær setter hun fingeren på alt som er uforandret, alt som er så utålelig stillestående i søsterens liv og i det lille samfunnet. Et speil som gir søsteren lov til å se alt hun ikke var, og alt hun ikke er. De to søstrene bruker hjemmet som en lydløs boksering. Slagene kommer aldri, de danser bare rundt hverandre med frykt for å strekke frem en hånd mot den andre. Julia kom ikke hjem til foreldrenes begravelse. Sara forstår ikke helt Italia. Julia har en litt for god tone med Anders, Saras kjæreste. Og Sara prøver nyttesløst og binde alle personene hun er glad i til et hjem som har blitt alt for lite for dem alle.

Hun orker ikke å pusse opp huset, bearbeide sorgen eller å reise seg selv opp. Hun er et midlertidig oppusningsprosjekt som hun kun kan gå i gang med selv. Gamle dører, tynne vinduer og sprukne gulv manifesterer seg gjennom Sara som et gjenlåst hus som hun selv har nøkkelen til.

«Jeg strirrer på de horisontale linjene i tapetet og forsøker å komme på hva det er jeg har mistet, hva som ikke er der lenger»

Hafredal klarer å flette det såre og poetiske inn mellom de hverdagslige linjene. De tragikomiske ordvekslingene på pleiehjemmet som minner oss på hvor håpløst livet er, og de usagte ordene i samtalene som minner oss på hvor viktig og vanskelig det er å snakke sammen. På minimalistisk vis pakker Hafredal de store følelsene inn i de korte setningene.

«Når vi snakker i telefonen er det som å ha stemmen din i hånden, sier jeg.

Anders kremter i røret.

Er du hjemme i kveld, spør jeg.

Jeg skal løpe en tur etter jobb, sier han.

Jeg kan handle inn til middag, sier jeg.

Fint, sier han og legger på.»

 

Hafredal leverer temaer som man har sett en del ganger før, men evener likevel å presentere jakten på seg selv på en fin og sårbar måte. Hun tar temperaturen på kalde utkantnorge, og lar til slutt sin hovedkarakter falle inn i et tilnærmet vater alene ved et kafébord, i et hotellrom, med malepenselen i hånden. Hun kommer tilbake til en oppusset tilværelse.  Et stille debutantportrett om å falle på plass i seg selv.

Latest posts by Tora Døskeland (see all)