Jon McGregor debuterte i 2002, og da debuterte han med et brak. Romanen If nobody speaks of remarkable things ble nominert til Man Booker Prize og vant Betty Task-prisen og The Somerset Maugham Award. Ikke dårlig for en debutant, det. Han var faktisk den første debutanten til å bli nominert til Man Booker Prize noensinne, og jeg forstår hvorfor. På hver eneste side av boka forstår jeg hvorfor.

Jeg fant denne slitte pocketutgaven på et antikvariat i London, på en av mine timeslange vandringer i Charing Cross Road, jeg tror til og med det var i kjelleren på det antikvariatet der det satt en brysk mann i kassa som spurte meg om jeg var student (de har studentrabatt der). Eh, bare i Norge, sa jeg og han himla med øynene og sa: Well, you’re on the planet, aren’t you? Og tasta inn de 10% etter at jeg hadde trukket frem mitt norske studentkort, som ellers ikke funker som studentbevis i utlandet. Uansett, jeg kjøpte mange slitte pocketbøker, og en av dem var Jon McGregors debutbok, og siden har den ligget ulest i hylla mi, sammen med 400 andre uleste bøker, innkjøpt fjern og nær, på planeten vi bor på. Og nå leste jeg den, endelig.

Dette er den vakre historien om et nabolag og en hendelse som ryster dem, det er historien om alle menneskene du ikke kjenner, men som bor rundt deg, kanskje like ved, vegg i vegg, rett ovenfor deg, kanskje kan du se på dem gjennom vinduet ditt, når de spiller ball i gata utenfor, eller når de kommer hjem fra butikken, når de kysser den nye kjæresten sin for første gang, når de krangler om hvem som skal ta oppvasken, når de drar på fest om kvelden med oppsatt hår og når de kommer hjem i grålysningen med skoene i hånda. Det er en historie om ensomhet og kjærlighet, og om hvor nært knyttet disse følelsene er for så mange av oss, det er en historie om alle de vanlige tingene som omringer oss i vår tosomhet og alene.

But here, as the dawn sneaks up on the last day of summer, and as a man with tired hands watches a young couple dance in the carpark of his restaurant, there are only these: sparkling eyes, smudged lipstick, fading starlight, the crunching of feet on gravel, laughter, and a slow walk home.

Jeg gråt flere steder i lesningen, noen ganger bare fordi det var så utrolig vakkert, måten boka er skrevet på, en repetetiv språkstil, på en måte nedstrippa og på samme tid overlessa med følelser. Boka er todelt, annethvert kapittel er betraktninger av nabolaget og de som bor i det, «the young man at number 18», «the girl with the glitter around her eyes», «the old couple», og den andre halvdelen er en ung jente som bor i nabolaget og hennes historie.

Hendelsen som inntreffer får vi vite om helt i starten av boka, men så fortelles historiene fra tiden før dette og frem til det vi vet skal komme, det uungåelige, som vi ikke vet hva er før det skjer på slutten av boka. Sola står opp og vi skjønner at dagen nærmer seg, og du vil ikke vite hva det er, for du vet hvor forferdelig det har vært for dem etterpå, men samtidig er du så nysgjerrig at sidene flyr forbi.

He looked at me.
He said raining a lot?
I said yes, you know, it’s just all got a bit, and I couldn’t really explain and I laughed a little.
I was embarrassed.
I thought I’d made myself look stupid.
He said and what else, apart from the rain?
I looked at him, I took my hands off the table and closed my fingers over my palms again.
He said I’m sorry, I know, it’s none of my business.
I looked at him, and I looked at his hands spread across the tablecloth, and I told him.

For meg var dette en komplett leseropplevelse. Språket var nydelig hele veien gjennom, historien var fengende, trist og gjenkjennelig. Jeg lukket boka og tenkte at bøker som denne er grunnen til at jeg elsker å lese. Tenk at det finnes mennesker her i verden som ser alt dette, som klarer å skrive ned og formidle livet på denne måten. For meg er denne boka alt som er viktig med litteratur, den står som et eksempel på hvorfor jeg også vil jobbe med bøker, på hvorfor jeg også vil bruke store deler av livet mitt foran en pc mens hendene mine farer over tastaturet.

Og ja, en siste ting: Grunnen til den lille antikvariat-anekdoten helt i toppen her. På side 15 i boka falt det ut et bilde, som var lagt inn av den forrige eieren. Kanskje som et bokmerke, kanskje som en gave til meg, den andre eieren av boka. Og det bildet ble viktig for meg og lesningen av boka, for the boy in number 18, en av bokas fraværende hovedpersoner, han samlet på alt det ubemerkelsesverdige her i livet, og jeg tror at han er en sånn som ville sett dette treet og tatt bilde av det. Bare fordi det var fint, der det sto i all sin vanlighet. Men jeg vet jo ikke. Her er skatten, i hvert fall:

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)