bunke bøkerJeg skaffet meg en haug bøker for 127 kroner. Ingen ekstra moms, men ekstra dårlig samvittighet.

127 kroner kostet det fordi Notabene på Storo har elleville boksalg. Aina Bassos Fange 59. Taterpige, Jan Grues Alt under kontroll, Victoria Durnaks Stockholm sier og Ingvill Solberg Den yngste til 127 kroner, på halv pris av rød pris og ned mot 10 kroner per bok. De andre bøkene lånte jeg på biblioteket, det beste stedet for å prøve seg på bøker man kanskje ellers ikke ville kjøpt. I dette tilfellet – ymse sakprosabøker fra deweynummer 000 til 400. Jeg vandrer ofte hyllelangs på denne måten.

Til avspaseringen på en fredag kunne jeg dermed ta med meg Fange 59. Taterpige i Torshovparken. Det var bra parklesning. Jeg twitret fra side 80 at teksten hadde godt driv så langt. Aina Basso er historiker, og handlingen i boken er lagt til 1700-tallets Trøndelag, der taterjenta Maria blir satt i tukthus. Handlingen er basert på historien til en ekte taterjente som rømte, og jeg hadde derfor høye forventninger. Kapitlene er korte og språket effektivt, og den var derfor veldig fin å ha med en solskinnsdag.

Men så holdt den ikke helt i mål. Mye av boken foregår i kursiverte tilbakeblikk, og mot slutten av boken endte all handlingen opp i disse tilbakeblikkene, og den klarte ikke å engasjere meg. Jeg forventet faktisk også at vi skulle få en rømningshistorie, men den ble utelatt. Jeg begynte å kjede meg, og ble skuffet over at boken ikke drev helt frem til en spennende slutt.

Heldigvis har jeg hørt mye bra om Bassos bok av året, Inn i elden, og jeg vil gjerne lese den også. Basso skriver godt, og jeg liker den måten hun bruker historien på. Men jeg kan godt være ærlig, jeg skal lese Inn i elden når den kommer på salg.

Og her er vi ved kjernen som gir meg dårlig samvittighet. Jeg vet hvor lite forfattere tjener på bøkene sine, og jeg synes det er trist at de havner på ryddesalg. Jeg tjener godt, men jeg kjøper rett og slett ikke nye bøker. Jeg har ikke kjøpt en fullpris-bok bortsett fra i presang så lenge jeg kan huske. Så mens Samartin og dens like selger i stabler og bunker, ligger de fine bøkene som jeg godt kunne prøvd meg på ved siden av ukjøpt. Så venter jeg på ryddesalgene fordi bokhandlerne ikke skal ha eldre bøker enn 18 måneder, og der står jeg klar som en gribb og kjøper bøker. Fine bøker. Men forbanner samtidig systemet, som gjør at jeg ikke kan kjøpe Ta vare på mamma som solgte greit for ett år siden, fordi bøker er ferskvare. Du mektige mazurka.

Vi trenger en ordentlig kulturpolitikk, og for min del kan denne godt manifesteres i en boklov. Men hvorfor diskuteres det som om fastpris=400 kroner? Hvorfor må bokloven bety et bokhandelledd med snart mer kontorutstyr og bursdagskort enn bøker? Hvorfor kan en boklov bety at forleggerne får si «vi har god tid!» når det gjelder e-bøker? Jeg var på et seminar i går der dette ble tatt opp, og det var mange baller i luften der, men jeg lurer på om det faktisk kommer ut i noen endringer. Les også Erik Fosnes Hansens debattinnlegg fra dagen før.

Nye bøker må koste. Men at det snart ikke finnes pocketbøker til under hundre kroner, det gjør at de som kan bestiller utenlandske pocketbøker rimeligere. De som ikke kan (ikke har språkkunnskapene eller utdannelsen, har lesevansker, ikke-brukere av internett) gjør ikke det. Norsk bokbransje får økonomiske støtteordninger for å bevare norsk språk og kultur. De skal ta samfunnsansvar, kort og godt, at de da ikke bekymrer seg for dette klasseskillet? Ekstremt snodig!

Det som hjelper litt på min dårlige samvittighet for at jeg har kjøpt så mange bøker billig, er at jeg hvertfall har betalt mye for bøkene i innkjøpsordning, momsfritak og andre støtteordninger. Det kunne vært et interessant regnestykke å se hva jeg faktisk har betalt for det jeg har lest de siste årene. Sikkert noen kroner.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)