Å, man skal være forsiktig med en bok som markedsføres både som «Jane Austen meets Sex and the City» OG «Snow White meets Bridget Jones». Det er nettopp sånne PR-stunt som må lages når noen har kopiert et godt-fungerende plott og laget en litt dårligere versjon.

Men boken dette gjelder, Someday my prince will come – True adventures of a wannabe princess, var faktisk genuint morsom i seg selv. Det er memoarene til Jerramy Fine, som vokste opp med hippieforeldre i Colorado, men som var overbevist om at hun egentlig var forbyttet ved fødselen. Begge foreldrene har hår til rumpa, de har en ekte tipi i hagen og drikker kombucha-iste (kombucha er, ifølge forfatterens fotnote, «derived from a strange mushroomlike fungus, which, when nourished with the right amount of black tea and sugar, reproduces a «baby» fungus in a rather disturbing fashion. Ancient Chinese and Russian medicine claims that drinking the liquid by-product has unparallell health benefits. Personally, I’m not convinced. And actually rather traumatized.»)

Jerramy, med mellomnavnet Sage (I might as well have been named Jerramy Oregano!), bestemmer seg som seksåring for at hun skal gifte seg med Peter Phillips, dronning Elizabeths eldste barnebarn. Og gjennom utveksling fra Universitetet og relativt miserable boforhold jobber hun seg langsomt nærmere kongelige kretser. Mye handler om hvor vanskelig det er å forstå det britiske samfunnet når du kommer fra det amerikanske, og det er gudhjelpe meg ganske festlig, selv om de mange fotnotene kan bli litt i overkant for en som kjenner Europa best.

For en europeisk leser blir også den amerikanske tankegangen overveldende. Det er «Follow your dream», «What you think of will come to you» og «My destiny!» skrevet i store bokstaver over hele boken, og du klarer ikke helt å komme over at forfatteren jo er spik spenna gæren. Men det er j0 nettopp det som gjør det så innmari bra. Og det at vi vet at hun har et fint liv i dag.

Oh my God.
I stared at the headline.
PETER PHILLIPS GRADUATES UNIVERSITY. GIRLFRIEND ATTENDS.
As I began to read the article, I found there was cause to rejoice. The girlfriend was American! He likes Americans!
I was overjoyed. Not only did I not have to be ultrabeautiful to turn Peter’s eye, I didn’t have to be an aristocrat! I didn’t even have to be English! It was the best royal news I’d read in years.

Boken er å få kjøpt på Amazon, og den er ikke oversatt til andre språk enn tysk. Jeg fikk tipset av min yndlingsrojalistblogger, Ella Kay, hvor jeg i dag er omtalt som «lovely reader Kristin». Joda, det sier nok noe om at jeg har noen kongeskruer løse. Men man trenger ikke ha det for å lese Someday my prince will come, den er rett og slett blitt vittig og selvironisk, og jeg slukte den mens jeg glemte alt rundt meg.

Maybe I’d been a tiny bit naïve. Maybe I’d been a tad unrealistic. Maybe, if I’m being entirely honest, I’ll admit that I wasn’t fully prepared to accept the fact that my life wouldn’t magically become one giant, romantic Hugh Grant movie the minute I landet at Heathrow the second time.
Still. That doesn’t explain how my perfect plan had gone so dramatically off the rails.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)