Tjuendedagen
av Geir Gulliksen
Aschehoug 2009
299 s

Denne romanen har alt i tidligere anmeldelser blitt rost opp til å være en av høstens beste romaner, blant annet for stilen og språket.  Det som først slår meg i møtet med boka, er stilen og måten historien fortelles på. De første vi møter er et ‘hun’, et ‘han’ og et ‘du’, som fortelles av et ‘jeg’. Dette ‘jeget’ møter vi først i slutten av første del. Dette jeget, som vi senere finner ut at heter Liv, er ikke tilstede under alle hendelsene som skildres her. Tankene til ‘hun’ og ‘du’ er kun Livs antagelser, noe som bidrar til å skape en usikkerhet omkring hva som faktisk hendte. Samtidig gjør det at jeg som leser blir veldig oppmerksom på fortellermåten. Vi får heller aldri vite hva disse personen heter:

Navnet hennes. Det lar seg ikke gjøre å skrive det, slik det heller ikke er mulig for meg å skrive hans eller ditt navn – som om dette bare handlet om å komme seg ut av seg selv, som om disse hendelsene mellom dere tre betydde at alt annet ble borte: navn og hensikter, historie og samliv, en bluse på en kleshenger, handleposene på gulvet i gangen, et fat med appelsiner og et åpent vindu ut mot hagen, cd-coveret (…) Alt som binder to menneskers liv sammen. Som kjærlighet. Ja, som om det eneste som ble igjen av dere akkurat da bare var kroppene, og kroppenes utveksling av kroppslige hendelser, i en opphetet og overindividuell kroppslig økonomi.

Gulliksen skildrer med Tjuendedagen en vakker, men realistisk kjærlighetshistorie. Men romanen er samtidig mye mer, den forsøker å sette ord på vår virkelighet hvor grensene mellom det offentlige og det private stadig blir mer utydelige. Gulliksen sier i et intervju med Klassekampen at det viktige med romanen “overskridelsen og forsøket på å gi den et språk”. Boka er altså delt inn i tre deler, «Min innlevelse», «Min umodenhet» og «Min tilsynekomst». Den første delen er lengst i antall sider, men kortest i tid. Det er her vi møter det vellykkede ekteparet, ‘hun’ og ‘du’.

Når vi først møter dem, har de akkurat invitert en annen mann med inn i forholdet sitt. Møtet mellom de tre skyldes delvis et ønske om seksuell overskridelse og utforskning. Gulliksen har klart å skildre disse sexscenene på en realistisk, men samtidig nesten forsiktig måte. Disse så private møtene blir med ett gjort offentlige ved at noen bilder tatt av disse tre sammen, splitter nakne, havner på avveie, og sendes ut til alle hennes kollegaers e-postadresser. Det er reaksjonene på dette som får hennes mann til å kontakte Liv, som viser seg å være en venninne fra studietiden hans, og som får henne til å fortelle både deres og sin egen historie.

Gulliksen har med Tjuendedagen skrevet en svært interessant roman, både om aspekter ved vår tid, og om vår måte å se og forholde oss til andre mennesker på.

Julie Holdal

Julie jobber med å fullføre en mastergrad i allmenn litteraturvitenskap, hvor hun skriver om en av William Carlos Williams' tidlige diktsamlinger. Hun har vært en litteraturentusiast så lenge hun kan huske, men hun synes ikke det er en skam å la være å lese ut en bok om den ikke skulle falle i smak. Om dette er en svakehet eller styrke vet hun ikke helt.

Latest posts by Julie Holdal (see all)