Noveller for hele vinteren, våren, sommeren og høsten

Vinternoveller
Ingvild Rishøi
Gyldendal, 2014

Ord ja. Det hadde vært en grei ting å ha sånn når man skal skrive om årets beste bok. Utgitt i januar, selvfølgelig.

Da ser jeg hva slags mynt det er. Men det er for seint.
Det er en tjuekroning.
Jeg skulle gi en tier.
Nå er det for seint.
Jeg ga bort tjue kroner.
Der ligger de, nederst i pappkoppen hans. Nå kan vi ikke ta bussen, hun må gå med tissebuksa hjem, men hun veit det ikke, så hun bare smiler, og han blunker til henne og sier: – Tusen takk.

Jeg forventet mye, jeg var begeistret for den forrige boken hennes i 2011. Vi leste den, Historien om fru Berg, i lesesirkelen min. Det er ikke en god lesesirkelbok. En god lesesirkelbok skal nemlig være

• grei å komme gjennom for alle deltakere
• mulig å diskutere

og Historien om fru Berg feilet så totalt på det siste kriteriet.

– Jah, den boken er jo helt…
– Mm, helt..
– Den sitter i magen, gjør den ikke?
– Jo.
– Jo.

Vi skal ikke lese Vinternoveller i lesesirkelen, for å si det sånn. Siden vi ikke klarte å snakke om Fru Berg kommer vi ikke til å kunne snakke om denne. Selv om den på et vis er litt lysere enn de tidligere novellene. Rishøi skriver intenst og godt om vanskelige situasjoner for mennesker uten nettverk.

Jeg har lest at hun hadde fått kritikk for at de tidligere novellene hennes har vært så håpløse og så triste. Så denne gangen skulle hun lage happy ending. Det er tre noveller i samlingen: «Vi kan ikke hjelpe alle», «Riktig Thomas» og «Søsken». Og det går på sett og vis bra til slutt. Det dukker opp noen som klarer å løse de akutte situasjonene. Rishøi skriver om en mor og en datter på Linderudsenteret, om en far som har sluppet ut av fengsel og skal treffe sønnen sin, og om tre søsken som rømmer med Valdresekspressen. Alle lever i fattigdom og i familierelasjoner som har gått i stykker på ulike måter.

Men tisset kommer ikke til å tørke i dette været, og hvis hun får blærekatarr, må jeg ringe mora til Alex, jeg kan ikke være hjemme mer nå, jeg har hatt tjue sykedager, jeg taper åtte hundre kroner dagen hvis jeg blir hjemme.

Rishøi skriver så godt. Og kritikerne har vært et salig englekor. Landets skarpeste penner har sunget så nydelig om boken. Så hva skal jeg bidra med i dette koret? Som sagt i starten av denne epistelen – ord hadde vært nyttig når man skal skrive om Vinternoveller. Men jeg tror jeg gir opp. Så det blir bare to ord fra meg: Les den.