Nostalgidor?

Ridderne av Dor
av InkaLill (Inga-Lill Røsberg)
Bladkompaniet 1992-2000
7 album

”Det er nevnt, men kan ikke oppfylles. Be om noe annet!”

Ridderne av Dor er noe så ukonvensjonelt som en norsk albumtegneserie, et format som ikke akkurat er populært blant den gjengse norske serieleser. Det er også et godt barndomsminne for meg, for jeg vokste nærmest opp med ridderne, og slukte albumene etter som de kom ut på 90-tallet. Gode fantasibøker (eller tegneserier) på norsk var ikke akkurat enkle å oppdrive, så jeg kan ha vært noe ukritisk som trettenåring. Serien har nettopp blitt relansert som 2 samlebøker, og i den forbindelse er det kanskje på tide å ta en ny titt.

Serien er satt i Dor-landene, en merkelig verden bygget opp av syv kvasi-uavhengige kongedømmer med festlige navn som ender på –dor (Korridor og Bakdor er mine favoritter). Alle landene styres indirekte fra øya Dor, hvor et råd av kongelige og diplomater møtes for å gi ut allmene lover og regler. Rådet ble opprettet etter at trollmanns-keiseren Saranac ble styrtet, og nå viser det seg at hans etterfølger vil reise seg igjen. Bare de syv ridderne av Dor, utvalgt fra de 7 kongedømmene, kan stanse ham. Det er i hvert fall teorien. De får testet seg i første albumet, Hjertets Knekt, når de forhindrer konspirasjon som involverer Saranacs gamle kortstokk. Allerede her begynner InkaLill å spinne en spennende mytologi rundt verdenen hun har laget, og det er interessant å se hvordan den utvikler seg gjennom serien. Det viser seg snart at handlingen i Hjertets Knekt bare er første trekk i en eldgammel maktkamp i Dorlandene. Seks album til trengs før deres virkelige motstander blir åpenbart.

Selv om ridderne (og da særlig Hassel og Timian) er hovedpersonene i serien, er det verdenen som er interessant. Fantasifortellinger trenger en solid verden for å fungere, med sterke konsepter i bunnen. Dorlandene er på mange måter både uoriginalt og originalt, en unik og litt ”norsk” innfallsvinkel til en del gamle fantasiklisjeer og et par gode ideer. Når jeg sier norsk, så mener jeg at verdenen på mange måter føles liten, og byene minner mer om Trondheim enn London. Det er en begrenset mengde kjente politikere, kun en virkelig stor avis, og studerer man karter finner man raskt at Dor ikke egentlig er spesielt stort i utstrekning heller. Det er her faktisk snakk om en fantasiutgave av Norge, og om man ser på Ridderne av Dor på denne måten blir serien raskt morsommere.

Det er likevel klart at serien er skrevet for barn, selv om den til tider kan være noe blodig. Handlingen blir mer og mer komplisert i de senere albumene, men den blir aldri mer enn en eventyrfortelling. Det er heller ikke noe galt i det, for presentasjonen er god. InkaLill har en svært særegen tegnestil, men den fungerer best når den er overlesset med detaljer heller enn når den er for enkel. I Hjertets Knekt er teknikken noe uslepen, men hun har helt klart tatt feil kritikk til hjertet i Ønskeringen, Tryllehornet og deler av Lovens Bokstav. Her forenkler hun tegningene for mye, og store deler av sjarmen går tapt. Det er først etter Lovens Bokstav at hun vender tilbake til en mer utviklet versjon av den originale, og helt klart overlegene, tegneteknikken hun benyttet i første album. Første album er også det beste rent fortellingsmessig, selv om ”skurkene” Overall og Ravan mangler som antagonister. Disse kommer uansett best til sin rett i de siste, og ganske episke, albumene.

Alt i alt er Ridderne av Dor det beste Norge kan levere av fantasifortellinger i albumform. Skrevet for barn, men spennende nok for mer ”voksne” lesere, særlig av den sorten som slukte albumene rå når de var 13.