Norges uskrevne lover

Norges uskrevne lover

Egil Aslak Aursand Hagerup

Kagge forlag 2014

Illustrert av Hanne Sigbjørnsen, kjent som tegnehanne

Egil Aslak Aursand Hagerup har bestemt seg for å sørge for at Norges uskrevne lover ikke er uskrevne lenger. I innledningen til boka skriver han:

De uskrevne lovene styrer hvordan vi oppfører oss. Når noen bryter dem bir vi fornærmet, skremt eller mistenker vedkommende for å være mentalt ustabil. Eller fra utlandet.        Selv er jeg fra en liten bygd i Noge og har lært disse lovene på den harde måten. Ved å snuble inn i flause etter flause, for deretter å gjette hva jeg gjorde galt.

Boka er da hans måte å samle disse uskrevne lovene, slik at folk skal få vite om dem uten å lære det på den flaue måten. Eller en kan se boka som en veileder til hvordan en skal oppføre seg i Norge som franskmann dersom ønsket er å blende inn i mengden.

Jeg liker ideen. For det er mange lattervekkende og gjenkjennelige lover her, som får meg til å humre for meg selv. Ettersom boka er utformet som lovtekst, med inndeling i lovkapitler, med paragrafer bestående av kun korte setninger, er den mer for oppslagsverk å regne enn en bok man leser fra perm til perm.  Derimot er dette en bok som er velegnet å sitere fra mens man har middagsgjester og kan diskutere hvorvidt man er enig/uenig i at dette er en av våre uskrevne lover, om man kjenner seg igjen og kanskje åpne opp om situasjoner hvor man har merket det. En samtale-starter.

Lovkapitlene om handler det meste fra kollektivtransport,trafikk og teknologi til venner, sosiale medier og kropp. De uskrevne lovene regulerer altså litt mer enn det staten gjør. Kollektivtransport kapittelet er nok en av mine favoritter fordi flere av lovene var gjenkjennelige, mens kroppskapittelet og kapittelet om golf ikke helt traff. Ikke skjønner jeg hvorfor «Golf» ikke kunne vært nevnt under «Sport» heller, det ville vært like morsomt.

32.1 Det finnes ingen uskrevne regler i golf.

Illustrasjonene til Hanne Sigbjørnsen, bedre kjent som Tegnehanne, bryter opp i lovteksten og gir et bilde av loven i praksis. Bildene kommer ikke i et system, men illustrerer en paragraf midt i lovkapittelet, eller kommer mellom kapitler med henvisning til en paragraf. Jeg syns illustrasjonene bidrar til å fremheve at det er en humoristisk ment bok og gjør det mindre oppramsende. En lovtekst er tross alt tørre saker.

Språkbruken er derimot litt slurvete, enkelte lovparagrafer virker lite gjennomarbeidet og lite gjennomtenkt. For eksempel:

34.14 Alle har en egen måte å spise risengrynsgrøt på. Både når det gjelder:

• hvordan man har på kanel
• hvordan man har på sukker*
• rekkefølgen av kanel, sukker og smør
• om man spiser i ring (og hvilken retning på ringen) eller etasjevis

*eventuelt kanel og sukker blandet på forhånd

Denne paragrafen skjønner jeg ikke hvorfor hører hjemme i en lovsamling. Den sier jo egentlig at regelen er at de fleste spiser risengrynsgrøt på sin egen måte, og jeg skjønner ikke hvorfor det er en uskreven lov i det hele tatt.

Heldigvis er de fleste lovene veldig på kornet av det som er sosialt akseptabelt, særlig i de kapitlene som dreier seg om møter i offentlig rom. «Kollektivtransport», «På reise» og «Serveringssteder» er svært lattervekkende og kanskje kjenner du deg like godt igjen som meg?

5.2 Det er ikke lov å sette seg ved siden av noen andre på bussen med mindre du ikke har noe annet valg.

5.23 Det er strengt forbudt å snakke høyt i telefonen når du reiserkollektivt*

* Og skal du først gjøre det bør det være underholdene for publikum.

27.7 På fly skal armlenene gå til personen som sitter i midten, siden de andre har ekstra plass ut mot midtgangen eller vinduet.

27.1 Det er lov å la seg imponere av sjonglerende bartendere, men bare i syden.

29.4 Dersom du inviterer en med på kaffe, er det høflig å spørre om du skal spandere, men det er ikke et krav.

Alt i alt en lett underholdene bok, men med litt uforløst potensial.