I forbindelse med utdelingen av Nordisk råds litteraturpris 29.-30. mars tar Bokmerkerredaksjonen for seg noen av de nominerte. Fjerde bok ut er Vad hjälper det en människa om hon häller rent vatten över sig i alla sina dagar

Vad hjälper det en människa om hon häller rent vatten över sig alla sina dagar
Ann Jäderlund
Albert Bonniers förlag, 2009

Svensker. Jeg vet ikke hva det er, men noe er det med svensker. Jeg som egentlig syns det er litt skummelt å skulle anmelde en diktsamling, valgte likevel å ta for meg Ann Jäderlunds Vad hjälper det en människa om hon häller rent vatten över sig i alla sina dagar. Kanskje var det den lange tittelen, som gir assossiasjoner til et verk om en renselse som foregår til ingen nytte, litt som yndlingssvenskene i Raymond & Maria synger: ”det går aldrig att bli dum igen, hur mycket du än forsöker min vän”. Kanskje var det overmot. Men uansett hva det var, er jeg glad for det. Jeg falt så for språket og stilen hennes at jeg la ei eldre Jäderlund-samling i «ja, jeg vil bestille denne»-kassa til Deichmanske, da jeg satt og plukka sammen en litterær påskepakke til meg selv, i håp om lange, rolige dager på jobb.

Men hvor begynner man?

Jäderlund har gitt ut en rekke samlinger siden debuten i 1985, og klarte, med den andre samlingen, å skape en heftig debatt ”om lyrikkens uforståelighet og kritikkens uforstand”. Dette er imidlertid en samling der Jäderlund er på sitt mest tilgjengelige, etter det jeg har fått ut av å lese svenske anmeldelser. Riktig, jeg har snust på hva andre har sagt om denne samlinga.  Jeg trengte litt input, en innfallsvinkel.

”Diktsamling”, tenker du kanskje, ”det er jo bare en liten bok man kan bla kjapt igjennom, det er jo ikke så mye tekst der så det går jo fort.” Men det går ikke fort. Man stopper opp underveis, man stoppe opp, det er luft mellom diktene og/eller versene, det er mellomrom mellom bokstavene, det er korte setninger med punktum, det er spørsmål og egentlig ingen svar, for hvem har svarene på de største spørsmålene i livet? Hvem kan si hvorfor vi lever, når det betyr at vi også må dø: ”du skall vara död så länge”, står det et sted, og det stemmer jo. Som regel er vi døde, vi lever bare en liten stund. Og når man vet det, hva godt gjør det å prøve å bli så bra som mulig, så ren som mulig, når hver liter du heller over deg likevel bare ender opp i sluket og ut i det store havet igjen.

Og hva handler det om?

Trist? Ja, men c’est la vie: våre enkeltliv bare er korte blaff i den store, evige sammenhengen. Da er det fint at det finnes tekster som dette: tekster som åpner for refleksjon ved å, fra tittel til siste slutt, stille spørsmål som «Vad hjälper det», «varför är vi inte i Paradiset?», «men vad kan det vara?»

Hele tiden søker diktene etter å finne et svar, men det kommer aldri, ingen svarer; ingen Gud og intet menneske kan svare på disse spørsmålene. Og likevel går vi rundt og bærer på en følelse av, et håp om, at det er noe mer der, noe må vel være der?:

Det som är i vattnet. Men inte
är vattnet. Som vattnet inte
känner. Men som är vattnet
inifrån. Som ingen känner.
Men är allting inifrån. Som
inte finns. Vars kropp inte
finns. Inte doft hörsel. Syn
eller tal. Och inte är
förgängligt.

Om en knapp uke befinner Jäderlund seg på Litteraturhuset. Jeg kommer til å være der, garantert, med et glass vann i handa. Om ikke annet hjelper det i alle fall mot tørsten.