I forbindelse med utdelingen av Nordisk råds litteraturpris 29.-30. mars tar Bokmerkerredaksjonen for seg noen av de nominerte. Første bok er en av Norges nominerte, Min kamp av Karl Ove Knausgård.

Kjære deg som ikke gidder å lese Min kamp på grunn av mediestyret. Jeg forstår deg, men du tar feil.

Ja, det har vært umulig å svinse innom de norske nettavisenes litteratursider uten å begraves i møter med folk som på et eller annet tidspunkt har vært i nærheten av Knausgård. Men, folkens, det faktum at Min kamp har en massiv mediedekning, har jo lite å si for verket i seg selv. Romanen er den samme uansett. God eller dårlig. Ikke slik å forstå at man kan lese ting i et vakuum (for eksempel uten historisk kontekst), men ærlig talt, ”Knausgård for dummies” i Dagbladet har virkelig lite å si for boka. Det at han skriver de siste romanene mens mediesirkuset pågår, er selvsagt interessant, men det har vi jo ennå ikke fått tilgang til.

Opprinnelig prøvde jeg å få anmeldereksemplar av denne boka, men forlaget hadde ikke flere igjen. Så prøvde jeg å kjøpe den i butikken, men også der var de revet vekk. Innen jeg fikk tak i et eksemplar, var boka anmeldt og diskutert opp og i mente. Det gledet meg egentlig, for da slapp jeg å anmelde den. Det er nemlig en utfordring å anmelde denne boka. Ikke bare fordi så mange har lest den, og kan være flinkere til å bedømme dem, men også fordi den er så vanskelig å snakke om uten å bruke store ord.

Anmeldelsene av boka har blitt anklaget for å være pretensiøse og opphøyende, noe som er sant. Det er nesten umulig å ikke bli pretensiøs når man snakker om slike temaer. Det er krevende å skrive om døden, hvordan den påvirker oss, hvilken effekt foreldrene våre spille inn i livet vårt, og smerten over sin egen selvbevissthet. Det blir lett klisjefullt. Heldigvis er Knausgård en bedre skribent enn de fleste litteraturkritikere, og hans bok er på ingen måter pretensiøs, så man kan ikke holde det mot han at kritikerstanden ikke klarer å formidle han på en god måte. Åpningen er for eksempel en ganske abstrakt tankerekke om døden, tiltrekkende i sin enkelhet, og fordi det er så logisk.

Vi er kontinuerlig omgitt av den døde verdens gjenstander og fenomener. Likevel er det få ting som vekker større ubehag hos oss enn å se et menneske fanget i den, i alle fall om man skal dømme etter de anstrengelsene vi gjør for å holde de døde kroppene ute av syne.

Fra dette punktet glir romanen nesten umerkelig inn i et barndomsminne, som er både vakkert og forunderlig, men samtidig fylt av uhygge. Vi møter et utrygt barn, som vi så møter igjen som en ubekvem ungdom, og igjen som en selvbevisst, voksen mann som fremdeles har et ubehag ved seg. Jeg har tidligere klaget over de like oppvekstskildringene som preger norske bøker, men Knausgårds skildring er bedre fordi den ikke staver ut for deg hva som er poenget. I stedet lar den deg nærme deg problemstillingen sakte, og gir ingen klare svar.

Når jeg nå nevner romanen som en gjenfortelling av Knausgårds liv, hører du tabloidoverskriftenes gjenklang, familien til Knausgård saksøker, lærere som er fornærmet over framstillingen. Alle kan enes om at det er det selvbiografiske aspektet som har skapt det tidligere nevnte mediehysteriet. Litterært sett er det selvsagt interessant. Men la oss gjøre et tankeeksperiment. Hadde Min kamp 1 vært en glimrende roman dersom det utelukkende hadde vært fiksjon? Skeptikere, jeg sier dere, ja, det hadde den.

Kanskje er det nettopp derfor du må lese den. Fordi den er god. Lat som om det ikke er Karl Ove Knausgårds liv du leser om, og det bør ikke være så vanskelig, for det er selvsagt ikke en sann gjenfortelling av hans liv, men en almengyldig roman.

Min kamp 1 er en bok som du lukker og umiddelbart får lyst til å lese mer av. Derfor er det jo hendig at den følges opp av fem andre bøker. God lesning.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)