Flere har skrevet om den tidligere, blant annet Elin på Av en annen verden og Ladybug på Flukten fra virkeligheten. Jeg var nysgjerrig på Fallteknikk av Inga H. Sætre, etter å ha hatt Møkkajentene-stripene hennes på radaren, og med håp om at det kunne gi noe av det samme som jeg får av å lese Anna Fiskes serier.

Sætres stil ligner Fiskes, og kanskje særlig Danse på teppet. Begge er «dannelsesromaner» som følger unge jenter på vei ut i verden, og jeg liker slike fortellinger. Jeg synes også tegneserieformatet gir en nærhet til disse nesten-selvbiografiske tekstene. Den naive streken skaper intimitet som passer temaet.

Men dessverre synes jeg ikke tegningene til Inga H. Sætre klarer å stå for seg selv. Siden jeg selv tegner strekmennesker bør jeg ikke kaste for mye stein her, men Sætres strek preges tidvis av det jeg oppfatter som slurv. Innimellom brytes rutesidene opp av større illustrasjoner, som er rett og slett helt fantastiske. Fargeleggingen og komposisjonen viser at hun kan! Men i enkelte av scenene skjønner jeg rett og slett ikke hva som formidles, fordi ansiktsuttrykkene ikke er presise nok.

Vi følger Rachel som flytter hjemmefra og hennes forsøk på å ordne opp i livet sitt. I begynnelsen slet jeg med å følge med på en historie jeg i utgangspunktet var interessert i, fordi personene ikke ble ordentlig introdusert, og derfor var det vanskelig å bli kjent med dem. Jeg slet også med å holde dem fra hverandre.

Rundt halvveis i boken tar historien en spennende vending, og lesingen langt mer intens. Fortellingen om Rachel er ganske anekdotisk, og i den første halvdelen av boken var det vanskelig å skjønne hvordan disse poengene hang sammen. Dette ble imidlertid bedre utover i boken.

De humoristiske småfortellingene – anekdotene – sitter til gjengjeld som et skudd.

«Jo, jeg barberte meg her, forrige uke eller…»
«Der?»
«Veit ikke hvorfor… men samma det. Der er det litt stivt og et sånn gnissested, sant?»
«Mhm?»
«Og så ble det litt kviser der, da. Og ett sted! …. Å fy faen … Jeg bare …»
«Og så klarte du å holde fingra unna?»
«Det var hardt. Men en dag…»
«Shit pom fritt!»
«… Og den var helt syk. Jeg begynte å sikle, jeg lover! Jeg klemte bare sånn … litt … og den eksploderte, rett på speilet! Fra do og helt over vasken!»
«Åh, jeg er så misunnelig! He he he»
«He he he»

Enkelttegninger og anekdoter er altså det jeg først og fremst vil trekke frem som bokens kvaliteter. Men den gis ut som tegneserieroman, og der faller komposisjonen gjennom. Sætre blander 6–8 ruter/side med helsider, og bryter opp med dagboksnotater og leksikonartikler. Denne collagen fungerer storartet. Det muntlige språket i replikkene er også overbevisende, men komposisjonen oppleves for løssluppen. Dermed blir en bok som kunne blitt en klassiker, utkastet til en klassiker.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)