Nede i himmelen
Tove Nilsen
Roman, 269 sider
Oktober Forlag

Det er ikke lenger noen hemmelighet at jeg er ekstremt begeistra for Tove Nilsens skyskrapertrilogi, og nå har jeg endelig lest Nede i himmelen. Jeg kan likesågodt begynne med å si at jeg var helt ukritisk, å åpne den fjerde boka om Tove og Goggen var som å lese om noen jeg kjenner og er glad i, som jeg har savna, enda det ikke er mange ukene siden jeg la fra meg G for Georg.

For Tove Nilsen er det lengre tid siden hun forlot Tove og Goggen. G for Georg utkom i 1997 og jeg har hørt at hun benektet at det skulle komme flere bøker fra samme miljø etter denne. Nå, i 2010, skriver Tove igjen om Tove 16 år, og gutten med det pistrete håret og de gode øynene, om de sterke hendene og de harde ordene.

Der sto han med det liksom-uanfektede uttrykket som gjorde så mye med meg, gjør det fremdeles, så jeg blir urolig mer enn førti år etter når jeg sitter og skriver i et forsøk på å holde oss fast og finne ut hva som egentlig skjedde med oss.

Boken kan oppsummeres i sitatet ovenfor, dette er historien om det som skjedde for så mange år siden, historien om to mennesker som er glade i hverandre, men som glir fra hverandre allikevel, og den voksne fortelleren ser tilbake på det som skjedde, med et overblikk og en refleksjon som gir den unge Toves tanker om mulig enda mer betydning enn om de skulle stått alene. Der jeg mener skyskrapertrilogien var genial i sitt portrett av en ung jentes tanker, er Nede i himmelen et sårt og ekte portrett av en eldre kvinnes tilbakeblikk på den vinteren der hun ble voksen. For Tove blir voksen, selv om hun bare er 16. Det skjer så mye den vinteren i 1968, både i hennes liv og i Goggens, for ikke å snakke om i verden, menneskene lander på månen og Tove står alene i snøen uten Goggen.

Etter denne boka er det ingen vei tilbake. Man kan ikke sitte hjemme og romantisere forholdet mellom Tove og Goggen etter å ha lest hvordan det ender. Men selv om dette er en av de tristeste bøkene jeg har lest i år, så er det også en av de fineste, og jeg er glad for at jeg leste den. Jeg kan dessverre ikke fortelle dere om det sterkeste øyeblikket, for da spoiler jeg handlingen og det vil jeg nødig gjøre, men om dere leser boka, og ikke blir rørt når dere kommer til side 256, og om dere ikke griner når dere leser side 256 og 257 om igjen, og om igjen, så vet jeg ikke hva jeg skal si til dere.

[…]det ville vært nostalgisk, og nostalgi er følelsenes marshmallows, noe seigt og klebrig. Hadde jeg kunne velge, ville jeg husket noe annet, men jeg husker Georg Hagen. Jeg husker måten han så ned, opp, så ned igjen på samtidig som han smilte så vidt når han hadde gjort noe galt, og det smilet var verken selvfornøyd, unnskyldende eller smiskete, det var bare konstaterende, ja, sånn er jeg.

Nede i himmelen er en nydelig bok og den kan også leses av folk som ikke har fått med seg skyskrapertrilogien, den er faktisk litt gjentagende om du nettopp har slukt alle tre bøkene, for Nilsen frisker opp minnet ditt på de viktigste hendelsene i Toves liv før denne skjebnesvangre vinteren, personene i blokka blir presentert på nytt, Bøler males opp for deg som leser og historien mellom Tove og Goggen blir gjenkjennelig på mange plan – den kan leses som en universell, ung kjærlighetshistorie. Jeg vil allikevel gjenta mine ord fra omtalen av skyskrapertrilogien, og denne gangen medregnet den fjerde og siste boka; gjør deg selv en tjeneste og les Tove Nilsens historier fra høyblokka på Bøler. Gjør det nå.