Foto: MASTABABA/CREATIVE COMMONS

Foto: Mastababa/Creative Commons

I Klassekampen i forrige uke kritiserte Gert Nygårdshaug flere av sine kollegaer for å være navlebeskuende. De burde interessere seg mer for forskning og ny teknologi, slik som Nygårdshaug selv.

Det sier seg selv at når du skriver seks bind om ditt eget liv, eller 30 bøker om livet i Stavanger på 1990-tallet, er ikke perspektivet særlig stort. I en verden som holder på å krepere, er det jævlig deprimerende, uttalte Nygårdshaug til Klassekampen tirsdag.

Nina Witoszek påpeker at dette er symptomer på en dekadent overgangsfase i dagens kultur, og peker tilbake på tidligere epoker som Romerrikets undergang og tiden rundt de to verdenskrigene på begynnelsen av 1900-tallet. Hun bruker James Joyces «Ulysses» som eksempel på dekadent litteratur som trekker det trivielle og private inn i litteraturen.

Spørsmålet som umiddelbart slår meg er: Gir dette nødvendigvis god litteratur? Skal litteraturen fremdeles ‘sette problemer under debatt’? I litteraturen finnes nok av eksempler som kan brukes som argumenter både for og i mot disse spørsmålene. Virginia Woolf skrev oftest romaner fra sitt eget miljø i den engelske overklassen,  men hun skrev både glimrende litteratur, og samtidig problematiserte hun kvinnenes plass i samfunnet. Woolf tok opp dette i sine romaner, men kanskje mer eksplisitt i sine essays. Men like viktig som temaene Woolf skrev om, har vært hennes og Joyces bidrag til fornyelsen av romanen.

En lignende debatt gikk i norske medier for noen år siden. Men da var det kvinnene som sto for denne selvsentrerte litteraturen, mens norske menn skrev om samtidens viktige spørsmål. Mathias Danbolt oppsumerer det hele i den brilliante artikkelen Norsk kuk.

Kanskje sier høstens romaner mye om vårt samfunn ved å nettopp være såkalt navlebeskuende. «Tjuendedagen» av Geir Gulliksen er en av romanen som nettopp problematiserer vår samtids utglidende grenser mellom det offentlige og private.

En epoke i norsk litteratur som ofte brukes som eksemple på litteratur som tar opp viktige temaer, men som ga heller elendige romaner, er 1970-tallets sosialrealisme. Hva sier Bokmerkers lesere til en sosialrealistisk temauke nå som kjøpefesten før jul er godt i gang?


Julie Holdal

Julie jobber med å fullføre en mastergrad i allmenn litteraturvitenskap, hvor hun skriver om en av William Carlos Williams' tidlige diktsamlinger. Hun har vært en litteraturentusiast så lenge hun kan huske, men hun synes ikke det er en skam å la være å lese ut en bok om den ikke skulle falle i smak. Om dette er en svakehet eller styrke vet hun ikke helt.

Latest posts by Julie Holdal (see all)