loxstine_28-01-2012_615674aFor et par uker siden var jeg på lanseringen av Stine Pilgaards roman Min mor sier som nettopp er kommet ut på norsk på Pelikanen Forlag. Boken handler om en ung kvinne som blir forlatt av kjæresten og som kaver rundt i en pøl av selvmedlidenhet, bitterhet og melankoli mens moren maser om at hun må skjerpe seg, faren spiller kort med henne og unngår de vanskelige samtalene og venninnen Mulle tar henne med på fylla. Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, både gjennom det forfatteren sa i intervjusituasjonen og etter selv å ha lest boken, er imidlertid fremstillingen av språket. Altså hvordan vi bruker og ikke bruker språket. Som sosiale vesener med et komplekst språksystem skulle man tro at det å kommunisere med medmennesker ikke skulle være noe problem. Men, som Pilgaard presiserte i intervjuet, er det ofte sånn at språket nettopp ikke fungerer, særlig i de situasjonene vi trenger det som mest.

 

Det handler om situasjoner der du ikke finner de rette ordene til å beskrive følelser og tanker. Eller der du ikke vet hvordan du skal få sagt det du så gjerne vil si. Som når moren din minner deg på at du må ta med deg rent undertøy når du skal på lanseringen av romanen din i Norge og det antagelig ikke er fordi hun tror at du faktisk kommer til å glemme rent undertøy, men fordi hun ikke får sagt det hun egentlig vil si – at hun er stolt av deg og at du må ha en skikkelig bra tur. Eller når du møter en av yndlingsforfatterne dine og vil rope ut at du elsker alle bøkene han eller hun har skrevet, men istedenfor utbryter ”Oj, så høy du er!”.

 

Hovedpersonen i Min mor sier har ofte følelsen av å ville si noe viktig, ikke å få det til og ender opp med å si alt annet. Hun går til legen på grunn av kjærlighetssorg og depresjon, men hver gang hun kommer dit snakker hun om dikt og sosialkonstruktivisme og sjøhester. Samtidig kan hun spontant bryte ut i en tirade av betroelser til fremmede: ”Han ser gravalvorlig på meg og nikker rytmisk litt for lenge. Jeg får plutselig en trang til å fortelle ham all verdens hemmeligheter. Jeg sier jeg en gang var utro mot kjæresten min, men at jeg var svært full og angret at jeg aldri har lest Forbrytelse og stratt selv om jeg alltid later som”. Faktisk opplever hun at jo større trang hun har til å si noe, jo vanskeligere faller det henne. Setningene som ga mening inne i hodet kommer ut som en masse uten slutt eller start eller noen logisk sammenheng. Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i at samtalene sjeldent får akkurat den ønskede virkningen, men som regel tar helt andre vendinger enn den man har øvd og øvd på inne i hodet.

 

Stine Pilgaards dialoger er så glimrende, nettopp fordi de viser frem hvor ustabilt språket og kommunikasjonen mellom mennesker er. Det er treffsikkert, morsomt og sårt. Erlend Loe har også gjort en solid jobb i oversettelsen, slik at det blir akkurat passe goddag-mann-økseskaft og komisk. Ofte er dialogene i boken bare to monologer som er flettet inn i hverandre som et absurd teater, der den ene snakker om barokkens forespeiling av modernismen og den andre om hvordan cilienes abnorme funksjon på fosterstadiet kan påvirke thorax.

 

De fleste av oss har et automatisert forhold til språket. Vi har et fast repertoar av ord og uttrykk som vi bruker uten å tenke over det. Hovedpersonen i Min mor sier lurer på om det legen sier er nøye gjennomtenkt, eller den vanlige remsa: ”Jeg tenker på om han lytter til innholdet i ordene sine eller om det er en remse han har lært seg, og om det er årsaken til rytmen i setningene.” Betegnende er det også at det hovedpersonene husker ved sine tidligere kjærester først og fremst er språket deres – de faste ordene, vendingene, poengene, metaforene, pausene. Og samtidig som vi har vårt helt egne språk tilpasser vi oss andre i språket, for eksempel tar vi opp ordene og uttrykkene til de vi omgås med. Slik er måten vi snakker på i høyeste grad styrt av omgivelsene. For eksempel beskylder hovedpersonen moren som er eiendomsmegler for at alt hun sier høres ut som slagord.

 

Og samtidig er det en så stor del av kommunikasjonen som skjer utenom språket. Man kan ha en hel samtale der selve kommunikasjonen ligger under ordene, der ordene bare ligger oppå som en buffer, tomme for innhold. Dette gjelder for eksempel i allegoriske samtaler om parforholdet eller når språket blir brukt som en hersketeknikk. Særlig moren i romanen har en tendens til å ty til hersketeknikker og manipulasjon. Det er ikke uten grunn at boken har fått tittelen Min mor sier. Når man sier noe, sier man samtidig noe annet. ”Min mor sier at man alltid elsker sine barn, uansett hvordan de er. Jeg sier at den slags utsagn er forbeholdt mødrene til kriminelle og narkomane”. Noen ganger ligger det så mange betydninger i et utsagn.

 

Følelsen av at språket svikter er imidlertid sterkest i de nære relasjonene, i forholdet mellom foreldre og barn, i kjærlighetsrelasjoner. Når en vi er glad i går ut døra, roper vi ikke at vi er glad i dem, fordi de jo vet det, men at de må huske å kjøpe dopapir. I boken, men også etter egen erfaring, er det når kjærlighetsforhold løses opp at ordene mangler som mest og samtidig blir mest overflødige:

 

Du liker jo ikke tilfeldig sex, sier hun trøtt. Du bør ikke late som om du kjenner meg, sier jeg, for det gjør du kanskje slett ikke. Kanskje har jeg skjulte psykopatiske trekk og lever et dobbeltliv som du ikke vet noe om. Hun ser ut av vinduet og sier at det tviler hun på. Jeg følger blikket hennes. Fra vinduet kan man se en liten flik av havet. Jeg spør hvorfor i helvete hun alltid skal være så udramatisk. Sånn er jeg bare, sier hun. Det er en av de tingene jeg liker best ved henne, men det sier jeg ikke.

 

Denne paradoksale følelsen av at språket ikke strekker til og samtidig er overflødig gjelder imidlertid også for begynnelsen av forhold. Da hovedpersonen omsider treffer en ny flamme, er det som om hun plutselig har glemt hvordan man uttrykker denne kjærligheten. I måneskinn, alvorlig, midt i en latterkule, eller en blanding av alvor og glede, en helt vanlig dag. ”Ikke så mye chili, gi meg kokosmelken, jeg elsker deg”. Eller enkelt, i en døråpning. ”Jeg kremter og sier det er noe jeg syns er vanskelig å si. Du legger boken ned og ser på meg med blikket ditt. Du har bokstaver i øynene og trykksverte på fingrene. Stakitt, stativ, kaskett, sier jeg, det er nærmest helt umulig.” Og noen gang får ordene en egen hemmelig mening, bare kjent for de innviede: ”Du stryker håret mitt vekk fra øret og legger deg tett inntil meg. Stakitt, stativ, kaskett hvisker du rett før jeg faller i søvn igjen”. Når jeg leser Min mor sier blir jeg gang på gang minnet på hvor fantastisk og ufullkomment, ustabilt og uendelig språket vårt er. Og er det ikke nettopp derfor jeg så gjerne leser i utgangspunktet?

Latest posts by Gina Tandberg (see all)