Maus – Historia til ein overlevande
Art Spiegelman, oversatt fra engelsk av Lars Omund Vaage
Cappelen Damm, 2009
297 s.
Steng dei inne i eit rom utan mat i ei veke. Då skulle du få sjå kva venner er for noko.
Å si at Maus er kanskje den sterkeste og mest nådeløse tegneserien som er skrevet er trolig å gi serien for lite heder. At tegneseriene i dag har nådd en forholdvis anerkjent plass i litteraturen er blant annet basert på den kunstneriske suksessen som Maus er. Både kunstnerisk og kommersielt viste den at den seriøse tegneserien kan ha virkemidler som er annerledes, og til tider sterkere, enn både boken og filmen. Nå har serien blitt samlet og oversatt til nynorsk, 16 år etter at den først kom ut i Norge. Den er fortsatt en opprivende opplevelse.
Maus er den biografiske fortellingen om Art Spiegelmans fars opplevelse i Polen fra 1933 til 1945. Spiegelmanfamilien var relativt velstående jøder, og Vladeks fortelling raser fra store høyder til den mest grusomme tilværelsen man kan forestille seg. Spiegelmans største genistrek er at han fremstiller alle personene i serien som antropomorfe dyr, i beste Disney-tradisjon. Alle jødene er mus, alle tyskerne er katter, polakkene er griser, amerikanerne er hunder og svenskene er reinsdyr. Han kjører denne linjen helt ut, så langt at når karakterene forkler seg som polakker med falske papirer tar de på seg grisemasker. Dette gir serien en helt spesiell stil, og har flere ganger tung symbolverdi. Det kunne lett blitt latterlig, noe som ville vært en katastrofe, men i stedet forsterker denne teknikken følelsen av uvirkelighet og alvor. Vi mennesker er jo slik at vi noen ganger føler mer for dyr enn våre medmennesker.
Boka skifter mellom å følge Art og faren i tiden rundt intervjuene som er grunnlaget for boka og hovedhandlingen i Polen. Dette gjør noen ganger historien litt oppstykket, men til gjengjeld gir det inntrykk av å være en ekte fortelling som blir litt rotete noen ganger. I en minneverdig sekvens bryter serien den fjerde veggen og snakker direkte til leseren. Da er alle karakterene tegnet som mennesker, men iført dyremasker. Art Spiegelman plages av tanker om at han utnytter jødenes lidelser av finansielle grunner, og han har tegnet seg selv med tegnerpulten plassert på en haug av lik. Denne delen av serien er minst like sterk som hovedfortellingen, og ble skrevet først etter at første del av Maus alt var utgitt.
Serien spør flere ganger om det var tilfeldig hvem som overlevde og hvem som døde i leirene. Vladek gjør en del snarrådige ting for å overleve, uten tvil. Men for det meste, er det ikke flaks og tilfeldigheter? Det er ikke slik at de gode, eller de heroiske og mest dyktige nødvendigvis var de som kom seg gjennom. Arts far er preget av det som skjedde, men hvor mye har det farget personligheten hans. Han er selvopptatt og gjerrig, og fortsatt en rasist selv etter å ha opplevd rasismens sterkeste følger på kroppen. Er det på grunn eller på tross av hans opplevelser?
Tegneserien Maus ble utgitt på norsk alt i 1993. Den nynorske, samlede utgaven med stive permer som nå kommer ut er en god oversettelse som prøver hardt å overføre små nyanser i skrivestil og språkbruk. Jeg vil likevel anbefale den engelske utgaven til de som ikke har lest serien før og føler at det er et språk de behersker. Et par scener virker enda mer slagkraftige på originalspråket.
Da jeg var 14 år dro hele skoletrinnet mitt, som mange andre norske skoleklasser, med de hvite bussene til Polen og Tyskland. Det var en opplevelse for livet, men selv når man er der i levende live fremstår Auschwitz og Birkenau som uvirkelige. Det er nesten umulig å tro at slik grusomhet kan eksistere, så det går ikke helt inn på en før man kan sette seg ned å tenke på det. Maus er på mange måter motsatt. Tegneserier der alle karakterene er antropomorfe dyr gir en følelse av uvirkelighet, så de forferdelige hendelsene som boka omhandler blir dermed ekstra kraftfulle. Hadde tegningene vært av mennesker ville det vært nærmest umulig å lese boka til ende, men dyreskikkelsene gir den avstanden som trengs til at man kan lese alt og la seg selv se at dette virkelig har skjedd. Tråden som trekkes til barnelitteratur gir også et lett dekke av uskyld som gir sjokkbildene enda større virkning.
Et siste råd. Jeg leste boka ut på sengen, og det vil jeg ikke anbefale. Jeg måtte la tankene kretse i timesvis før jeg fikk ordnet dem nok til å få sove.
Folk kommenterer