Valhall
Peter Madsen, Henning Kure og Hans Rancke-Madsen.
15 nummer, 1979-2009
Interpresse og andre forlag

Hljóðs bið ek allar
helgar kindir,
meiri ok minni
mögu Heimdallar;

–        Voluspå

Da jeg var rundt 20 oppdaget jeg at ikke alle hadde tilbrakt barndommen med å pløye gjennom Tor-Åge Bringsverds eminente billedboksamling om norrøn mytologi, og at det derfor var mulig at folk ikke viste hvem Hødd var, hvordan Fenrisulven ble lenket eller at Yggdrasil  bærer 9 verdener og har 3 røtter.

Jeg ble faktisk litt skuffet, for om det er en ting jeg føler skandinaver kan være stolte av, så er det mytologien. Mørk, morsom og faktisk ganske underfundig, den norrøne mytologiske verdenen faktisk veldig imponerende. Den er også muligens Nordens største kultureksport, med påvirkning på enorme mengder populærkultur i Europa og Amerika. For ikke å snakke om ukedagene i store deler av verden.

Enda tristere er det derfor å vite at så få faktisk leser og oppdager denne mytologien selv, særlig i barndommen. Heldigvis er Valhall, tegnet av dansken Peter Madsen, den perfekte introduksjon til den norrøne verden. Den tar kanskje lett på store deler av mytene, men til gjengjeld er serien den morsomste og koseligste gjenfortellingen av den eldre Edda og omliggende mytologi man kan tenke seg. At serien også er en morsom og koselig fortelling om barneslaveri og lemlestelse, får man derfor tåle…

Hovedpersonene i de i alt 15 albumene er for det meste Tor og Loke, et realt radarpar. Tor er en enkel sjel på mange måter, rask til å bli sint men god og snill på bunnen. Loke er, naturlig nok, ikke akkurat helten i fortellingen. Likevel blir han fremstilt som en elskelig lurendreier mer enn en ekte antagonist. Han stjeler kanskje Iduns epler og mister Tors hammer, men han prøver som oftest å få orden på sakene igjen. Loke har alltid vært den mest interessante karakteren i mytologien, en jotne blant æsene. Derfor er det positivt at serien fokuserer såpass på ham, og på dobbeltlivet han ofte lever.

Æser kan være vanskelige å forholde seg til, enda så menneskelige både mytologien og Rancke-Madsens tolkning gjør dem. Derfor introduserer Valhall Tjalve og Roskva, Tors menneskelige tjenere. Tor og Loke kommer over de to søsknene og bestemmer seg for å ta dem som treller. Slaveri var en normal greie i norrøn tid, men om man tenker på at de begge er barn og dessuten teknisk sett dør for å komme til Valhall, blir fortelling raskt litt ubehagelig om man tenker seg om.

Nå fremstilles Valhall som et festlig sted å bo, og Siv er på ingen måte en grusom ”eier”, men slaveri er likevel lite morsomt. Man kan berømme Valhall for ikke å legge skjul på de mørkere sidene ved norrøn mytologi, men resten av serien er såpass lett og komisk at når de mørke elementene blir introdusert bryter det veldig med fortellingen. Ofte blir disse elementene også fremstilt i samme muntre tone, noe som gjør at serie kan virke litt letthendt med alvorlige tema. Slaveri er en ting, men Lokes barn og deres skjebne er  marerittaktig i originalversjonen og tar ikke konverteringen til tegneserie like greit.

Heldigvis er resten av serien såpass bra at man kan tilgi mye rart. Resten av æsene er flott illustrert og karakterisert, særlig i de senere bøkene. Liker særlig Tyr som en litt tragisk karakter, og Heimdal som komisk følgesvenn og navngjeten kriger i en person. Odin tar likevel kaka, han er akkurat like ufyselig og manipulerende som i mytene, og han er en fryd å lese i Valhall.

Tegningene blir stadig bedre i de senere albumene, ikke overraskende siden det tok 30 år å fullføre serien. Men med Volvens syner, album nr.15, stå Ragnarok ved døren. I sommer kom hele serien ut i 5 bind og med noe oppdaterte illustrasjoner. Det er vanskelig å forestille seg en bedre julegave for de som er glad i nordiske tegneserier.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)