Det er Murakami-festival på Litteraturhuset, og vi kjører en liten reprise av min lesing av hans bøker:

Jeg har tilbrakt de to siste ukene mer eller mindre fordypet i Haruki Murakami-romaner, Kafka på stranden, Hardkokte eventyrland og verdens ende, Norwegian Wood og Trekkoppfuglen, samt novellesamlingen Blindepilen og den sovende kvinnen. Uten unntak syns jeg romanene tar ordentlig grep i meg, og jeg har vanskelig for å legge dem fra meg. Det er noe spesielt med å lese en forfatter så intenst, og kanskje noe urettferdig for forfatteren, som blir nødt til å bli sammenlignet opp mot seg selv. Man finner raskt likhetstrekk og felleselementer når man leser på denne måten, og jeg har valgt å se litt nærmere på kjønn, eventyr/realisme og intertekstualitet/metaelementer i skrivingen hans.

TrekkoppfuglenRealisme og eventyr

Flere av romanene til Murakami er skrevet i en form for postmodernistisk magisk realisme. Romanene er i stor grad realistiske, og finner sted i vår verden, samtidig som at merkelige og surrealistiske ting skjer, alt fra en mann som kan snakke med katter, til synske kvinner i rød vinylhatt, og farlige slimete vesener som bor under jorda og truer undergrunnssystemet. Likevel opplever karakterene i boka stort sett dette som naturlig selv innenfor en virkelighet som ikke legger opp til å være en annen en leserens. Denne avslappetheten i forhold til forunderlige ting påvirker en til å følge med dit hisorien fører, uten å la det oppleves som urealistisk. Både i Kafka på stranden og Hardkokte eventyrland og verdens ende veksler romanen mellom to historier. Annen hvert kapittel forteller samme historie, der den ene av historiene åpenbart har mer fantasifulle trekk enn den andre. Men når de to historiene nærmer hverandre endres premissene, og den opprinnelige historien som var forankret i en viss realisme glir over i den andres surrealistiske virkelighet. Ut-av-kroppen-opplevelser opptrer ofte, og i Kafka på stranden reflekteres det over dettes sammenheng til japansk religion. En kilde til det mystiske som skjer er gjerne kvinnene i bøkene, noe jeg kommer tilbake til.

Kjønnsroller hos Murakami

Norwegian woodUten unntak er alle som har anbefalt meg Murakami menn. Etter å ha lest noen av bøkene er jeg overhodet ikke overrasket over at det bare er det motsatte kjønn som har anbefalt han. Hovedpersonene har hittil i lesingen min alltid vært menn, som liker å trekke seg tilbake å være for seg selv, og lese bøker. Vår helt har få venner og trives med det. I tillegg til bøker, liker han whiskey, gamle filmer, klassisk og jazz. Selv når hovedkarakteren er en femten år gammel gutt, er han i realiteten en 30 år gammel mann som liker å lese. Mannen er gjerne i kontakt med to kvinner, eller to typer kvinner. Den ene er den rett framme, unge, jordnære jenta som snakker fritt om sex og alt mulig annet hun har i hodet, deriblant Midori i Norwegian Wood, Mai Kasahara i Trekkoppfuglen, Sakura i Kafka på stranden eller barnebarnet i Hardkokte eventyrland og verdens ende. Den andre er den mystiske, som bærer en stor sorg, alltid er slank, og kan karakteriseres som opptatt av å se ordentlig og velkledd ut. Typisk eksempel en Naoko i Norwegian Wood, til en viss grad bibliotekaren i Hardkokte eventyrland og verdens ende, Saeki i Kafka på stranden og en rekke av karakterene i Trekkoppfuglen. Begge typene kvinner er i sterk kontrast til den mannlige hovedpersonen. På den ene siden er han ikke utadvent og livlig som den første typen kvinner, på den andre siden blir han ofte framstilt som en alminnelig person som merkelige ting bare skjer med, mens de mystiske kvinnene ofte har grunnleggende ting ved sin personlighet, eller skjebne som setter dem i de ofte tragiske omstendighetene de er i. Siden mannen ikke er en heltetype, men heller en helt ordinær, om enn godhjertet mann, prøver han på sett og vis å redde disse mystiske kvinnene, men når ikke fram. Alt med dem er for komplekst til at han kan forstå det. De fungerer ofte som katalysatorer for de underlige tingene som skjer rundt han. Til tross for hans kjærlighet til musikk, litteratur og film er det sjelden han finner noe intellektuelt selskap i kvinnene, det nevnes i liten grad at de interesserer seg for det samme. Når de gjør det, er det som Saeki som var utøvende musiker som følte musikken, en følelsesmessig opplevelse heller enn en intellektuell stimulerende aktivitet. Mannen er alene i sin kjærlighet til litteraturen, kanskje med unntak av den mannlige vennen som av og til dukker opp.

Intertekstualitet og metaelementer

kafka

Mange har trukket fram Murakamis sterke fascinasjon for vestlig kultur, og det er i aller høyeste grad berettiget. Akkurat det at hovedkarakteren er opptatt av bøker er litt påtrengende, i to av bøkene nevner hovedpersonen at han kan navnene til alle brødrene Karamazov, som en slags identifikasjon av hvem han er. Det er stadig referanser til bøker og film, for eksempel hvordan hovedpersonen opplever det som skjer som om han skulle vært i en fransk nybølge film. Av og til blir referansene påklistret. Særlig i Kafka på stranden der hovedpersonen tross alt er en 15 år gammel gutt, og forsøket på å rettferdiggjøre hans innsikt i gresk antikk virker anstrengt:

Storesøsteren min står vendt mot siden, og halvparten av ansiktet hennes ligger i skyggen, sånn at smilet hennes er delt i to. Det minner om en maske fra det greske teater som jeg har sett bilde av i en skolebok, av et ansikt som uttykte to forskjellige ting på en gang. Lys og skygge. Håp og skuffelse. Latter og fortvilelse. Nærhet og ensomhet.

Kakfa på stranden

Murukami linker av og til tekstene sine. Kafka på stranden og Hardkokte eventyrland og verdens ende har begge parallelle verdener som jeg oppfattet som samme sted. I Norwegian Wood henvises det til en hendelse som er beskrevet i tittelnovellen i Blindepilen og den sovende kvinnen. Alle romanene har en viss selvbevissthet, men Trekkoppfuglen er den som er mest uttalt klar over sin egen natur. Blant annet har den en kapitteltittel som: Ingen gode nyheter i dette kapittelet. Hovedpersonen i Trekkoppfuglen sammenligner seg selv med en karakter i Farvel til våpnene:

Snart streifet det meg at grunnen til min manglende appetitt kunne være at jeg ikke hadde noen slik litterær virkelighet inni meg. Jeg følte det som om jeg var blitt en del av en dårlig skrevet roman, at noen gikk i rette med meg for at jeg var helt urealistisk. Og kanskje var det sant.

-Trekkoppfuglen

murakami, haruki

Haruki Murakami (foto: Pax forlag)

I Klassekampen ble det i januar hevdet at det å ha Murakami på hylla er en statuserklæring for de som er ”urbane typer. Velutdannede. Beleste. Globalister. Kulturkonsumenter. Politisk korrekte.” Personlig finner jeg de romanene jeg har lest fengslende, men kanskje ikke så gode at de fortjener genierklæringer over en lav sko. Spesielt plager det meg at det virker som at Murakami er flink til å finne gode konsepter og ideer, men i mindre grad klarer å avslutte bøkene sine godt. Bortsett fra Norwegian Wood syns jeg alle ble vesentlig dårligere de siste 70 sidene enn de 4-500 foregående. Det er akkurat som at han skriver seg opp i et hjørne og velger å la alt henge litt i luften. Man trenger ikke få alt oppklart og uttalt, men jeg savnet en større helhet.

For mer om Murakami anbefaler jeg dette intervjuet med han i Aftenposten.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)