Kollektivt selvmord

Arto Paasilinna

Aschehoug 2007 (først utgitt i 1990)

Finnens mektigste fiende er mismotet, sørgmodigheten, den bunnløse apatien. Tungsinnet svever over dette ulykksalige folket, opp gjennom årtusenene har det lagt alle finner under seg og gjort folkesjelen dyster og alvorlig. Bedrøvelsen har så til de grader festet grepet at mange finner ser døden som eneste mulige redning fra angsten. Svartsinnet er en bitrere fiende enn selve Sovjetunionen.

Men finnene er et krigerfolk. De gir seg ikke. Gang på gang gjør de opprør mot tyrannen.

Slik begynner Arto Paasilinnas Kollektivt selvmord, som jeg her en dag fikk i posten av forlaget. Bakgrunnen er deres twitterfrieri der de ga vekk boken til sine followers på Twitter som sendte dem en e-post. Litt senere dukket den opp, med et klistremerke som anbefalte meg å gi den videre etter at jeg har lest den, noe jeg akter å gjøre. Et godt tiltak, spesielt med en så bra bok, som garantert kommer til å generere lesere til resten av Paasilinnas forfatterskap.

arto250Kollektivt selvmord starter med at den konkursrammede Rellonen er på vei til en låve for å skyte seg selv. Vel fremme oppdager han en offiser som allerede er klar for å henge seg i låven. De to mennene kommer i snakk, utsetter prosjektet og bestemmer seg for å heller samle Finlands suicidale. En avisannonse generer hundrevis av svar, og de bestemmer seg for å lage et seminar. Utfallet blir at en gjeng av dem organiserer et kollektivt selvmord i luksusbuss på tur.

Det er sjelden man ler høyt når man sitter alene og leser, men det gjorde jeg opp til flere ganger med denne romanen. Skrivestilen er nøktern, karakterene omtales stort sett med etternavn, og gjerne med tittel. Paasilinna har en velutviklet evne til å skrive om det absurde uten å overdrive. For eksempel er det flere som gjerne vil ta livet av seg, og mer enn gjerne skulle vært med på selvmordsturen, men syns at tidspunktet er litt ubeleilig.

-Je sku gjinne vøri med tel Nordkapp og ti livet ta meg, je… men sammarn er den travleste tida for øss garsbrukerer. Je har itte støen tel å dra på tur. Men kunne di itte ti med dekk kjerringa? A Kati har ittno å ta seg tel, hu er klar tel å dra på timen… je ville itte sagt no på om a fekk seg en tur ta detti slaget.

For å avskrekke de som nå ble skeptisk, dette er et av veldig få tilfeller av dialektbruk i romanen, men ellers karakteristisk for hvordan karakterene gjerne er. Paasilinna er flink til å få frem det dystre humøret på en humoristisk måte, å kalle det galgenhumor føles nesten som en underdrivelse.

Rellonen snuste på kona si for å se om han dro kjensel på lukten hennes. Jo da. Hun luktet gammel, oppgitt kjerring. En sånn lukt går ikke av i vask.

ikinaiSom sagt, en særs morsom bok. Det som dog slo meg da jeg leste den var at dette på ingen måte var mitt første måte med en humoristisk framstilling av kollektivt selvmord ved hjelp av turbuss. Jeg har nemlig sett filmen Ikinai Tromsø internasjonale filmfestival i 1999 . Her har et annet, til tider dystert folkeslag, japanerne, tar i bruk svart humor for å demonstrere samfunnsproblemene knyttet til den økonomiske nedgangen, og japansk kultur som åpner for selvmord på en annen måte en vår egen. Filmen kom lenge etter boka, og det er fristende å anta at den er inspirert av romanen siden en del elementer er så like. En fornøyelig film som absolutt anbefales.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)