Nannys dagbok – en barnepikes betroelser
Emma McLaughlin og Nicola Kraus
Oversatt til norsk av Lene Stokseth
Damm, 2003

I løpet av en lang sommer kan man komme seg gjennom mye pensum, men ikke minst er det tiden for Marian Keyes, Donaldpocket og Twilight. I bibliotekjakten på noe lettlest plukket jeg med meg Nannys dagbok,  som ble filmatisert i 2007 med Scarlett Johansson i hovedrollen.

Historien er enkel og grei: Vår heltinne, Nan, jobber som barnepike for bortskjemte rikmannsbarn mens hun skal skrive hovedfagsoppgaven sin. Arbeidsgiverne i denne bransjen er utelukkende uspiselige, perfekte mødre som forventer det umulige, og som ikke minst tråkker over enhver grense Nan måtte ha. Skulle Nan vært på Universitetet før fire? Ønsker hun privatliv med kjæresten? Vel, ikke så lenge hun er ansatt av fru X. Nettopp dette minner ikke så rent lite om The Devil Wears Prada av Lauren Weisberger, som også tar for seg underbetalte, men flinke jenter under strenge sjefer.

Boken prøver gjentatte ganger å handle om Nan: Om hennes stress med å få levert hovedfagsoppgaven (men nei, jeg kjøper ikke at du kan skrive en hovedfagsoppgave på fem timer, rett og slett), om hvor dårlig hun blir behandlet og en bihistorie om en veldig kjekk Harvard-student i trettende etasje. Men bak alle disse underholdningselementene er Grayer, fire år. Han savner faren sin som han aldri ser, moren hans dytter ham unna og sier aldri noe positivt, bestemoren hans husker knapt hva han heter, og han presses til å lære latin og fransk og får bare leke den ene gangen han har en «play date» med en kamerat hvis mor er sterkt dopet på all slags alkohol og piller.
I motsetning til The Devil Wears Prada, som faktisk klarer å være ganske underholdende på tross av den onde sjefen, er det ikke voksne mennesker som er ansatt i en bedrift som får smake pisken i Nannys dagbok – det er gjentatte ganger små barn. Om det ikke er Grayer er det lekekameratene hans, og den ugne følelsen av at dette ikke bare er noe forfatterne finner på, gjør boken like tragisk som de TVNorge-programmene om barne-beauty queens. Du koser deg litt med gærningene først, før du må snu deg bort og prøve å fortelle deg selv at det bare er teve.

At boken (og de nevnte teve-programmene) forteller dette som underholdning og fokuserer mer på vitser enn på barna, gjør det egentlig bare enda mer tragisk. Det hjelper heller ikke å vite at forfatterne av boken i mange år har jobbet som barnepiker, og derfor vet hva de skriver om. Kall meg gjerne snerpete, men jeg synes rett og slett de kunne brukt innsikten sin i dette miljøet til å skrive en bok som ikke overser barn så fullstendig. Det ligger et tynt lag av Nan-historie over hele boken, som forfatterne kunne tatt seg bryet med å trenge gjennom for å fortelle historier med langt større dybde. Seriøse temaer kan også diskuteres i chick lit (P. S. I Love You av Cecilia Ahern handler om en død ektemann, Rachel’s Holiday av Marian Keyes handler om en alkoholiker), men da må det gjøres med en viss eleganse og respekt for det man skriver om. For tenk, jeg synes ikke barnemishandling er morsomt. Rett og slett.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)